Disiplin

Jeg var nylig på et foredrag om viljestyrke https://youtu.be/o_EEg45Z3P8 og det handlet delvis om at man faktisk ikke blir mest disiplinert av å disiplinere seg men å i stedet legge en løype for seg selv som gjør at man enklest mulig gjør det man faktisk har intensjon om å få gjort.

Dette syntes jeg var veldig smart siden jeg godt kan kalles både lat og har en egen glede av å forenkle omgivelsene mine så de passer meg. Jeg gjør det selvfølgelig ikke uten å be om "tillatelse" fra de rundt meg som også påvirkes av omgivelsene jeg trenger å "oppgradere, men jeg syns det er gøy å få så flotte resultater som mulig med minst mulig innsats.

Jeg har alltid hatt en avsmak mot ordet disiplin. For meg er det forbundet med noe så fjernt fra min egen erfaring som soldater som står på geledd i nypressede uniformer og skinnende sko. Disiplin og jeg har jeg alltid trodd at befant oss trygt på hver vår side av ethvert spekter. Jeg er glad i absurditet, regelbrudd, endringer, avvik og lekenhet. Det har jeg i alle fall sett på som mine følgesvenner frem til nå. Men nå kan kanskje disiplin få være med å leke med meg også. Hvis alt som trengs er at jeg kun kjøper den maten som jeg vet er sunnest og ikke har ferdigkaker i hus så har jeg faktisk vært godvenner med disiplin MYE lenger enn jeg før har trodd.

Hvem hadde trodd at jeg som ligger halve dagene på sofaen i håp om at hofter og skuldre skal bli glade nok til å bli med meg på spennende turer i både nær- og litt fjernere miljøer faktisk allerede ER ganske disiplinert??? I alle fall ikke jeg.

Kanskje det at du foretrekker en salat fremfor en smultring er din form for disiplin, der du ikke engang trenger å bruke en tøddel med viljestyrke. Jeg sitter akkurat nå og skriver dette fordi det faller meg enklest og er gøyere enn å sitte og ikke gjøre NOE. Det dilemmaet har jeg tenkt å gi meg selv litt innimellom fremover. Takket være foredragsholderne har jeg tenkt å gi meg alternativene, dette (hva enn jeg trenger å få gjort) eller INGENTING. Gjett om det blir gøy å gjøre det jeg egentlig vil da? Jeg har det i alle fall ganske artig akkurat nå, så kanskje det slår til igjen.

Jeg kommer i alle fall til å bane meg bredere og hyggeligere veier frem til de målene jeg våger å sette meg fremover. Så kommer jeg fortere frem!

Min oppfatning

Jeg har fått en del å tenke på i det siste. I livet mitt startet jeg som mest opptatt av å delta i alt rundt meg; finne ut hva som gikk an og hva jeg kunne få til. Så fikk jeg vite om regler og påbud fra Gud, i første omgang gjennom min mor. Hun fikk meg til å se på religionen som en hurtigguide der vi kunne geleides trygt til til vårt evige mål som vi før vi ble født hadde lovt at vi skulle nå i løpet av livet. Hvis jeg ikke holdt meg til regelverket ville jeg få ulemper både i dette livet og kanskje havne feil sted (helvete) i det neste.

Da jeg var 29 flyktet jeg fra Gud. Jeg syntes livet innenfor regelverket jeg var blitt forespeilt var så langt borte fra det livet jeg selv hadde lagd meg om jeg var fri at jeg valgte å heller ta fri fra det hele og risikere helvete etter døden.

De siste åtte årene har jeg fulgt mine egne ideer og funnet ut av hvordan alt fungerer uten innvirkning fra en manual. Det har også vært utfordrende til tider ettersom folk og ting fortsatt fungerer som de gjør, men det er forbausende mye enklere enn å ta hensyn til BÅDE det og en ekstra manual som egentlig var beregnet på slik menneskene var for over 2000 år siden.

I den prosessen har jeg bygget tankegangen min på at det er dette livet som er poenget. Det er her og nå livet foregår og vi har ikke noe påbud om å mestre noe som helst eller havne på 'rett sted' når vi dør. Derfor har jeg konkludert at døden er slutten og livet er morsomt og spennende så lenge det varer.

At jeg tenker slik har selvsagt gjort meg ganske forbannet på idiotene med regelboka (Bibelen), og da spesielt de av dem som VET det bare er tull og bruker det til å manipulere de som tror på dem. De stjal en tredjedel av min forventede levetid!!!

Det som nå foregår er at jeg har vært filosofisk nysgjerrig hele mitt liv og i det siste har jeg møtt en del som så vidt har begynt å rokke også min "trygge lille ateistiske båt". Jeg kan ikke logisk fullstendig avskrive alle muligheter for at bevissthet KAN fortsette akkurat som energi gjør selv etter kroppens død. Det er logisk at den ikke gjør det, men det er også logisk at den gjør det, og så lenge jeg lever er det umulig å være sikker på hva som er tilfelle...

Derfor har jeg fått et hypotetisk problem. Må jeg rykke tilbake til start og innrømme at en 'manual' kan være nyttig? Hele mitt vesen er dritt lei og livredd for slavetilstanden jeg var i så derfor er det jo noe i meg som grunnleggende har OPPDAGET at en guide ikke er poenget. Min forløpige konklusjon blir derfor at om vi skal noe mer etter livet eller ikke så gjør det for så vidt det samme. Vi er uansett ikke ment å leve for noen andres hensikt enn vår egen. Om det er en plan er den vår, ikke noen utenforstående sin. Vi har dette livet med fullt av viljer rundt oss og min tro er at min og din er like viktig eller uviktig i den store sammenhengen og derfor er den eneste 'tabben' vi kan gjøre å kneble enten vår egen vilje eller andres for å adlyde et monster. Monster har mange former og mange navn. Gud, Prest, Satan, Staten, Psykologen, Rusmidler, Gjengen, Sjefen, Sjamanen, Far, Mor.. you name it...

Mitt råd blir derfor å kaste manualen ut av vinduet og selv oppdage din egen interesse, tro, vei og væremåte. Du er ikke deg selv nok, men du er din egen dommer. Ta gjerne råd og impulser fra mange rådgivere og innta informasjon fra alle hold du ønsker men bedøm selv for det er du best egnet til når det gjelder ditt liv. Alle gjør automatisk sitt beste alltid, for undertrykkelse eller for frihet.

Når hjernen tiner etter vinterkulden..

Nå nærmer mars seg. Det er godt nå etter vinteren med alt stresset som følger med det skuffende faktum at vi mennesker dessverre ikke får gå i dvale om vinteren. Vi må altså fortsette å i alle fall i en viss grad fungere selv om det er kaldt, mørkt og ugjestmildt her oppe i nord.

Ja, jeg sutrer. Godt vi har noen lyspunkter som julen og godt isolerte hjem ellers hadde jeg ikke holdt ut.

Men selv om det ikke akkurat er varmt i dag så er det lysere nå. Det hjelper. Får meg til å undres på hvor lite jeg faktisk har fått gjort. Det er da så enkelt.. i alle fall enklere enn det føltes for bare noen uker siden! Så ikke nok med at vinteren er hard. Jeg GLEMMER hvor hard den er og føler selvforakt idèt den slipper grepet. Mitt nåværende, våknende sinn kan ikke begripe mitt daværende, deprimerte sinn som bare surret på tomgang og vantrivdes.

For å se på fenomenet i 'hurtigversjon' tar jeg en titt på nymfeparakittene mine som sitter og slumrer under teppet men når sollyset treffer buret så våkner de og lager sine mest grelle lyder for å jage bort søvnigheten til alle med ører i størst mulig omkrets. Det skjærer i hjernen min og jeg blir sint, men jeg forstår dem så inderlig godt. De lever altså fortsatt trygt i min varetekt..

Å starte er noe av det mest irriterende jeg vet, men også det mest energiske. Det er frustrerende at ingenting er gjort, men en vidunderlig mulighet til å velge åpent mellom alle mulige gjøremål.

Nå har jeg begynt på denne teksten.. hva nå? Fortsettelse har sin egen grusomhet, mye er låst og siden jeg har skrevet så mye har temaet på en måte blitt litt låst, samtidig som startsenergien begynner å fisle ut. Det er også ulempen med begynnelse, energien er eksplosiv men kortvarig når man er utrent. Man har liksom ikke kommet inn i tralten. Som regel ender jeg med å bare skrive en viss mengde. Innen skrift har jeg endt opp som en spurter.. noe som ikke er så bra siden mitt egentlige mål er å få skrevet en hel bok.

Ikke nok med at planen er en bok, men jo lenger jeg venter med å skrive den jo lenger må den faktisk bli. Hvorfor måtte akkurat jeg få et liv som jeg ikke kan la passere uten å ha beskrevet det? Det står i stil med uflaksen jeg har hatt generelt, og det til tross for mitt egentlig optimistiske livssyn. Det føles urettferdig.

Nå kommer alle sperrene opp mot hva jeg har rett til å føle og gi utrykk for og ikke. Har ett bittelite menneske rett til å anta at det er dårligere stilt enn andre? Det kan man jo ikke vite. Det verste er at om man sammenlikner så blir man ikke klokere for man vet ikke hvordan det er for den andre uansett. For en slitsom tilstand menneskelivet er når man ser på det. Fillern. (Må le da.. du vet.. litt oppgitt..)

Uansett er jeg frustrert. Jeg er frustrert over at jeg har så gode planer men så veldig vansker med å gjennomføre de. Jeg kan selvsagt gjøre NOE, men hadde virkeliggjøringen vært like enkelt som å tenke ut idèen - da hadde mye mer vært gjort! Kan ikke påstå at det hadde vært bedre, men ganske annerledes hadde det vært.

Jeg minnes ofte om utrykket: 'Den late reiser seg; og velter et bord' - utrolig kjipt. Dette er min bordveltning på veien til å skrive bok. Kanskje jeg når frem til å få utført min egentlige plan. Men slik ser altså mitt skriftlige 'vårslipp' ut! Sprelsk, direkte og litt uten mål og mening. Håper ingen føler seg truffet av mine spark, det er i så tilfelle helt utilsiktet.

Ønsker deg en herlig vår og masse energi som kan gi deg grunnlaget for stabil produktivitet i ditt liv. Klem og lykke til..

Jeg tar livet på alvor!

Jeg vet ikke når jeg begynte med det. Kanskje mens jeg lå i min mors mage. Jeg husker ikke noe fra den tiden, men synes det er sannsynlig at jeg er preget av mine første erfaringer uansett. Kanskje det var da jeg kjempet for å få luft inn i lungene for første gang, eller kanskje det er resultat av at jeg som en av mange søsken har vokst opp uten garanti for å få alle mine behov dekket til enhver tid. Uansett hva som er årsaken har jeg alltid oppfattet livet mitt og hvordan jeg lever det som ekstremt viktig. Jeg har også stadig jobbet hardt for å bli bevisst prosessene for å leve mest mulig effektivt, trygt og lønnsomt.

I min oppfatning er mennesket ufravikelig egosentrisk. Alle handlinger er gjort i den hensikt å bevare, berike og utvide seg selv og sitt eget domene. I hvor stor grad hvert individ lykkes med dette, varierer, men at alle kun holder på med dette så lenge de lever er unntaksløst.  Ettersom vi som lever i dag deler planeten med veldig mange andre mennesker får vi veldig sjelden muligheten til å følge vår spontane natur. Vi må i stedet lære et intrikat levemønster for å oppnå goder.

Dette mønsteret varierer i forhold til hvor vi er, hvor gamle vi er og hvem vi er i kontakt med.  I løpet av menneskers tidlige barndom drar som regel enten deres egne foreldre eller deres omsorgspersoner nytte av at barnet lever. Barnet lykkes da i stor grad med sin selvoppholdelse kun ved bruk av det jeg kaller dets spontane natur. For å få noe er det stort sett bare til å skrike så lenge man ikke selv har evnen til å skaffe det på egenhånd. Når behovet for foreldrenes hjelp avtar, blir mennesket som regel samtidig sperret fra å dekke sine behov på spontant vis. Delvis på grunn av foreldrenes egen egoisme og delvis på grunn av egoismen i det større samfunnet rundt barnet.

Mennesket har oppdaget at ressursene er begrensede og at det egentlig ikke er plass nok på planeten til flere av oss, samtidig som mennesker faktisk har behov for hverandre. Uten kjærtegn og bekreftelse dør vi lettere. I tillegg har vi oppdaget at dersom vi benytter hverandre som arbeidere oppnår vi mer vinning enn dersom vi utsletter hverandre. Derfor blir menneskebarn i stedet sperret fra å dekke sine behov på spontant vis.

Det er kun enkelte individer i løpet av menneskets historie som har hatt anledning til å bare forsyne seg uhemmet av alt og alle rundt seg og som har fått kommandere andre til å skaffe det han/hun ikke selv synes er lønnsomt å få tak i på egen hånd.  Når mennesket blir hemmet av sine omgivelser er det lærenemt overfor andre metoder for å skaffe seg goder.

Denne prosessen kalles ofte oppdragelse i løpet av tiden mennesket fremdeles er barn, men prosessen fortsetter egentlig livet ut.

Ettersom man oppdager denne konkurransen mellom sitt eget og alle andres ego, blir det med ett skumlere. Man kan utryddes om man ikke finner en overlevelsesmetode.  Derfor er selve livet en alvorsstund…

Hva er makt?

Helt til å begynne med vil jeg sette likhetstegn mellom makt og ødeleggende styrke. Det er fysisk og kan ødelegge eksistensen til det som er svakere, tregere, mindre, mykere og mer lett oppløselig. Den mektigste parten er den som står igjen når den andre er opphørt.

I naturen kan man observere at ettersom overlevelsestrangen er en søken om å stadig bestå lenger og unngå oppløsning så driver den stadig med å ”benytte” all makten den har. Se på blomster som stadig øker i volum, hanndyr som kjemper mot hverandre, enkeltdyr som danner formasjoner for å øke i volum og at alt levende generelt vokser til (via organisering av mindre sameksisterende deler), danner beskyttende skall/hud/kamuflasjer og angrepsredskaper (f eks nåler, giftige kjemikalier, tenner, horn, klover, negler, elektriske ladninger og lignende).

Mennesket har i særlig stor grad et utvidet arsenal av både beskyttende strukturer og angrepsarsenal i forhold til andre dyr og planter fordi vi konstruerer de av alt vi finner i naturen. Vi har for eksempel klær, rustninger, bombesikre bygg, vi graver oss ned i bakken eller under havet eller plasserer oss ute i verdensrommet med diverse konstruksjoner som beskytter oss mot omgivelsene i miljøene vi oppsøker.

Innen våpen har vi i tillegg til egne tenner, negler og harde skaller, armer, ben, knær og albuer skaffet oss giftige kjemikalier, laget våpen av tre, metall og andre bestandige materialer, økt vår hurtighet ved hjelp av eksplosjoner, strøm, lufttrykk osv, og økt skadens omfang ved hjelp av å lage ammunisjonen vidtrekkende i størrelse eller hurtig spredning.

For å ha komplett makt må man selv være totalt udestruerbar og man må ha et ødeleggelsesspenn som innholder alt som eksisterer.

Denne opplevelsen higer mennesker mot og opplever den innimellom virtuelt i f eks dataspill der de gjør sin egen figur udødelig og bare går løs på alt rundt og knuser det. Men jeg synes det er interessant at i denne opplevelsen så begynner mennesket etter hvert å ’kjede’ seg. Spilleren slår av forsvaret og kjemper med begrenset makt som er ca jevnbyrdig med motstanderens. Hvis den lider mye tap, setter spilleren gjerne på ”evighetsfunksjonen” igjen og får opp selvfølelsen før han/hun igjen begir seg ut på ’jevn’ kamp.

Noe av det samme finner man innen religioner der man først går rundt og oppdager sin egen dødelighet, så skrur man på ”evighetsfunksjonen” i hjernen og tenker seg at når man er destruert så blir man udestruerbar (altså er man udestruerbar egentlig hele tiden). Men i hverdagen vil man helst leve nå og ikke skyndte seg inn i evigheten likevel. Man velger å leve i utfordringen det er å være sårbar.

Jeg sliter litt med å formulere hva som skiller mennesket fra dyrene, for dyr har også en viss forestillingsevne. De ser en annen knurre og det holder for at de føler seg truet og trekker seg dersom det andre dyret virker mektigere, de forestiller seg kampen og velger å la være. Men mennesket har kanskje den aller største evnen til å la seg dressere og er ekstra trege på å oppdage at overmakten er borte? Jeg vet ikke hvilket dyr som er dårligst på å omstille seg slik, men jeg vet at det er en lang prosess for mennesket.

Noe mennesket i alle fall står alene om er at den ene via ord kan varsle den andre om en overmakt som ingen av dem faktisk står og fysisk sanser på det tidspunktet den omtales. Det skjer ikke i stor grad hos dyr.

Musevisa er et eksempel som gjør oss klar over denne forskjellen. Den starter med: ”Når nettene blir lange og kulda setter inn, da sier vesle musemor til ungeflokken sin: ’Hvis ingen går i fella, men passer seg for den; skal alle sammen snart få feire jul igjen”. Det scenarioet ville ALDRI skjedd i en museflokk. Det er menneskelig å varsle om fella, det er også menneskelig å friste med jul. Det gjør ikke mus.

På grunn av denne forskjellen er det blitt utviklet en tese om at menneskesinnet er fristilt og kan kontrollere materien. ”Mind over matter” heter det på engelsk. De som følger idéen om at tanken er overordnet materien til sin ytterste konsekvens påstår at sinnet er mektigere enn kroppen og videre har makten til å få innflytelse på all materie om den skulle ønske det.

”Dermed kan man holde på med alt fra basisk konsentrasjonskraft, viljestyrke til selvutvikling til noe mer avanserte øvelser som å fokusere bort sinnet slik at du kan tåle smerte og til den mer ekstreme enden av skalaen der du har innflytelse på eller flytter fysiske objekter med ditt sinn. Alt dette foregår da ved bruk ditt sinns kraft.” (Oversatt av meg fra første paragraf på http://intuitivemeaning.com/2010/06/mind-over-matter-meaning/)

Denne tesen om ”mind over matter” ser jeg at kan springe fra det at kroppen vår er konstruert slik at den stadig bruker hjerneprosesser for å vurdere beste mulige videre fremgangsmetode og deretter handler i størst mulig samsvar med denne vurderingens endelig ’dom’.

Mitt postulat er at all eksistens står i opposisjon til ”ikke-eksistens”. Dets iboende egenskap er å være til. Derfor har vi det som kalles selvforsvar, selvoppholdelsesdrift, overlevelsestrang osv. Denne egenskapen gjør som sagt tidligere at vi stadig forsøker å øke vår makt og nedkjempe andre makter. Men dilemmaet er at vi også kan øke vår felles makt ved å være så jevnmektige som de rundt som mulig. Slik maur felles bygger en tue, eller fisker svømmer i stimer, eller ulver jakter i flokk.

Det er en viss maktkamp innen hierarkiene om lederposisjon, men dersom man blir FOR mektig, kan man plutselig bli ansett som en overmakt som må bekjempes eller flyktes fra. Blir man så enten stående alene eller drept så mister man mye av egen beskyttelse og makt som fellesskapet bidrar til.

Dette tror jeg er årsaken til at både de som spiller spill, de som er religiøse og f eks sportsutøvere stadig higer etter egen makt, men også alltid ønsker å vite hvordan de er posisjonert i forhold til den omverdenen de assosierer seg med.

Min definisjon på at noe er fysisk er at det eksisterer, innen fysiske fenomener eller gjenstander inkluderer jeg både materie, bølger, tid, rom osv.. Det eneste jeg mener ikke er fysisk er det som ikke eksisterer, tanken om ting som ikke eksisterer er fysisk ettersom den eksisterer.

Bølger kan påvirke materie og motsatt. Sollys treffer bakken og varmer den opp, og idet lysbølgen (m foton) treffer overflaten hindres den i videre ferd, dette bevises av fenomenet skygge. Andre bølger kan penetrere mer materie enn lys, men likevel møte på visse hindringer de også. Noen er upåvirkbare av materiens tetthet, men kan trekkes mot dens masse (tyngdekraft). Uansett kan interaksjon foregå mellom bølger og materie. Det skjer hele tiden. Derfor har begge en viss innvirkning og utgjør en viss makt som kan true den andres varighet/eksistens.

Jeg mener at all makt er fysisk. Man kan forstille seg en makt i sinnet og kalle den ”åndelig” men sjekk etter hvordan den forestillingen er. Har den de samme egenskapene som alle makter? Er den varig (kanskje udødelig)? Er den stor? Er den i stand til å destruere sine omgivelser? (Ikke sikkert at den GJØR det, men KAN den det?)

Det hele virker ganske enkelt for meg, vi er bare i stand til å se for oss at det andre dyret vil knurre FØR det gjør det. Vi kan varsle om det til hverandre, og vi lager oss derfor ekstra stor beskyttelse og gjør oss ekstra mektige i TILFELLE overmakten kommer.

Denne egenskapen gjør ikke at sinnet vårt har ekstra stor innvirkning, den har bare tidligere oppmerksomhet mot fare enn andre dyr. Men ofte er vi i større reell fare på grunn av fokuset vårt på en mulig fare og manglende oppmerksomhet på den faren som truer oss HER og NÅ. Og DET er det ”mind over matter” tankegangen holder på med. Stiller fokuset på fremtidig fare slik at den nåtidige blir ignorert, men heldigvis har kroppen mer forsvar enn det vårt fysiske sinn alene disponerer og reagerer refleksivt så vi eksisterer litt lenger likevel.

Sinnet har begrenset funksjon (makt), akkurat som alt fysisk har en begrensning, den begrensningen opphører ikke før man fjerner den. Derfor er ikke sinnet over materie – sinnet består jo av materie og stråler! Den eneste makten er faktisk ikke-eksistens. Det er DEN vi frykter og kjemper imot..

Overgrep og skyldfølelse...

Jeg har tenkt en del angående overgrep der den som blir overgrepet opplever å ha skyld og ansvar for at det som skjedde fikk skje. Den overgripende benytter en metode som gjør at den han/hun bruker får følelsen av at den er medbestemmende.. Den kan gjøre en ”handel”, eller overbevise logisk eller beskylde offeret om at dens væremåte har ført til at overgrepet ble uunngåelig. Alle disse metodene (og muligens flere jeg ikke kommer på nå) gjør at offeret tror den har hatt medbestemmelsesrett. Overgriperen har hele kontrollen/makten og derfor hele ansvaret uansett.

Det offeret som regel ikke forstår er at den ikke hadde NOEN medbestemmelse i hendelsen på noe tidspunkt i prosessen. Den som ”blir med på en handel” blir ikke opplyst om hvor kostbart det de gir er og får heller ikke vite at overgriperen gir en pris de VET er uimotståelig for offeret (overgriperen har full styring – akkurat som da europeere byttet til seg gull mot blant annet tøyer, kniver, speil, rom og geværer med den uopplyste befolkningen langs Guineabukta, Afrika).

Den som blir logisk ”overbevist” blir i virkeligheten holdt i (som en spurv under kobraslangens hypnose) i forhør og overtalelse helt til forsvaret bryter ned (med sin oversikt over både sine egne og offerets ønsker har overgriperen overtaket på offeret som i utgangspunktet mangler innsikt i hva den andre egentlig er ute etter eller hva den selv er i fare for å miste)..

I alternativet der offeret blir gitt ansvar via at overgriperen påstår at offeret ’la opp til det’ slik at overgrepet MÅTTE skje, kan overgriperen gi inntrykk av at den har gode intensjoner og ikke oppgi at han har lett etter innpass, ofte over LANG tid.. Enhver normal væremåte som offeret da kan ha kommet i skade for at overgriperen har observert benyttes av overgriper for å få offeret til å påta seg medansvar.

Overgriper kan for eksempel påstå at offeret lagde lyder som utløste alt, gikk på en for fristende måte, hadde på seg for attraktive klær, har sett ”forførende” på overgriperen eller en lang rekke av absurde påstander av liknende art. Det han ikke sier er at han finner på at det er årsaken. Den egentlige årsaken er at overgriper UANSETT ville forgripe seg på vedkommende!

Disse metodene behøver ikke kun å handle om seksuelle overgrep. Noen får kanskje byttet til seg andre verdier via bedrag, overtalt folk til å gjøre det de ikke vil via logikk og påstått at man ikke hadde oppført seg på en viss måte dersom man ikke ble provosert til det.. Alle tre metodene er ansvarsfraskrivende og nekter å innrømme at man dominerer den andre UTEN at den får beskyttet seg og sine interesser.

Å gi ansvar til en som ikke har makt er noe av det mest perverse jeg vet og jeg hater alle forsøk (inkludert hvis jeg oppdager egne) på å gi andre skyld for noe man selv har hatt kontrollen på.

Hvis offeret sitter med en slik følelse begynner den falsk anklagede (altså offeret) å prøve å forandre ting for å ikke gjenta de handlingene som vedkommende har fått høre at førte til smerten offeret i etterkant føler. Har den overgrepne blitt utsatt for en 'byttehandel' forsøker den kanskje å ’øke prisen’ eller å aldri tørre å bytte på samme måte igjen. Dette kan ha belastende følger i personens liv som faktisk kan begynne å utestenge seg fra normal handel i mange sammenhenger. Det verste er at dersom overgriperen skulle finne det interessant å gjenta dåden vil offerets forhåndsregler ha NULL innvirkning og overgrepet vil på nytt finne sted uansett. I tillegg til den første fobien kan kanskje en ny fobi innprentes i offerets oppførselsmønster via den nye ”veien” overgriper benytter hver gang.

En fobi som kan komme av å ha blitt overgrepet via logikk er at offeret i etterkant leter febrilsk etter et nytt logisk element som gjør at overgrepet kan unngås i fremtiden. Det offeret ikke vet, er at overgriper ikke er interessert i logikken, men kun i å få gjennomført overgrepet og derfor vil komme opp med stadig nye og forvirrende ”fakta” som offeret ikke har oversikt nok til å imøtegå logisk, og dermed gjentas overgrepet. Offeret vil med en slik ballast stadig måtte lete etter nye logiske utveier og blir forhindret i å leve i pakt med egne instinkter.

Får overgriper overbevist den overgrepne om at dennes væremåte har ført til overgrepet så vil offeret begynne å unngå f eks å se på folk som minner om overgriper, smile, sukke, stønne, si visse ord, gå i visse klær, danse eller hva enn det har fått vite at utløser det hele. Blir overgrepene gjentatt mange ganger vil offeret måtte vokte seg mot å begå stadig flere handlinger. Det den overgrepne ikke vet er at UANSETT hva den lar være å gjøre så vil overgriper FINNE noe å skylde på. Livet til offeret avstumpes og bevegelsesfriheten innskrenkes. Dette er tortur der offeret selv disiplinerer seg uten å få vite at det er til NULL nytte!

Menneskets eksistens

Min tese er at alt som eksisterer motvirker alt som kan føre til opphør av sin eksistens. Mennesket er intet unntak. Det er også min oppfatning at om utslettelse er uunngåelig så er alle bevisste vesener opptatt av å unngå at det blir traumatisk i tillegg. Alt som eksisterer minimerer alltid forandringers innvirkning på egen eksistens og opprettholder sin opprinnelige form i størst mulig grad.
For å overliste denne egenskapen hos mennesket er det mulig å overbevise om at man kan fortsette å eksistere selv etter man har dødd. På denne måten kan man døyve noe av sin egen redsel for egen død, eller andres. Man kan også bevisst benytte en slik forestilling for å lure andre til å tillate at man dreper dem for egen vinning. I krig sendes mange mennesker ut i døden utstyrt med troen på at de vil fortsette å eksistere og at på til få en uutslettelig tilstand der man aldri lider på ’den andre siden’.
Mennesket er det eneste vi så langt vet om med denne forestillingsevnen om evig eksistens, alt annet kjemper uhindret for eget liv. Vi er de eneste med så høyt utviklet tankevirksomhet rundt selvforsvaret at vi faktisk får nok ’tau til å henge oss selv i’.. Med så høy forestillingsevne om mulige farer og forsøk på å kartlegge fremtiden har vi til vår egen ulempe forestilt oss at vi overlever alt; også døden.
Hvis man ser på hvor mange mulige scenarioer vi benytter forestillingsevnen vår til å vurdere hver gang vi skal foreta valg, og hvor mange av de som bare forblir forestillinger så kanskje vi burde ta idèen om at døden bare er en port med en stor klype salt. Alt og alle tar ikke feil og kun menneskets forestilling har rett. Det er fantasier som er urealistiske og da burde vi gjøre som kjemikaliene, cellene, amøbene, maurene, sneglene, fiskene, fuglene, musene, kattene, revene, ulvene, bjørnene, tigerne, løvene, og apene; nemlig å kjempe for livene våre!
Noen luringer lager undertrykkende ideologier som har til hensikt å snylte på de som lar seg lure. Det er de som sier at vi ikke er dyr og må oppføre oss ”edlere” og med større ”verdighet” slik at vi kan dø ærefult. Får du beskjed om at du må gjøre ting for å bevise at du er menneske og ikke et dyr så vær klar over at den som snakker enten er en som lar seg snylte på selv og vil ha med deg i sin miserable tilstand fordi den synes alt annet er for skummelt, eller så er han/hun ute etter å undertrykke og snylte på deg.
Dyr lever i symbiotiske forhold for å opprettholde seg. De samles i stimer, flokker, eller på tvers av arter. Det samme trenger mennesket. Men mennesket er stort sett på topp og kan snylte på veldig mange andre dyr/arter og er kun utsatt for mygg og lignende selv. Noe vi ikke trenger er å la andre mennesker snylte på oss fordi vi ikke merker de og lar oss temme/kue. Vi kan følge de andre instinktene og ikke la oss temme uten eget faktisk (raskt) utbytte. Da vil vi overleve best.

Ute-av-kroppen-opplevelser

Jeg har fundert litt på det folk snakker om (og som jeg selv har erfart en gang) når de opplever at de havner 'utenfor' sin egen kropp. Så langt jeg har hørt har deres egen kropp da ligget stille mens de 'selv' svever over den eller farer av gårde. Det de raporterer i etterkant er som regel korrekt observert og derfor er det mange som mener at under gitte omstendigheter kan 'ånden' vår fly ut av kroppen.

Jeg har fundert litt og er av den oppfatning at 'Occam's razor' er veldig pålitelig. Derfor er jeg opptatt av å tillegge fenomener færrest mulig ukjente årsaker og forenkle det hele mest mulig.

Min tese er basert på at vår sanseevne er veldig avansert. Vi kan oppfatte lysstråler som har fart millioner av lysår gjennom universet fra en stjerne med vårt blåtte øye dersom det ikke utkonkureres slik at vi ikke kan skjeldne at vi ser det f eks av sterkere lys (blandt annet fra sola), eller at vi ikke fokuserer på det.

Når vi har et såpass godt sanseapparat er det naturlig å anta at vi med kroppen kan høre, se, føle, lukte og smake enormt mye dersom det ikke forstyrres av andre signaler som vi tar inn sterkere eller har fokus på.

Derfor blir min tese ang 'ute-av-kroppen'-opplevelser:

- Når menneskekroppen havner i en situasjon der den ikke fungerer slik hjernen er vandt til. Altså at selv om personen er våken så får den ikke til å åpne øynene, ikke beveget lemmene eller kanskje til og med opplever at noen av de ubevisste funksjonene ikke fungerer (pust, hjerteslag, e.l). Da tar den i bruk de sansene som gjenstår.

Ettersom et av menneskets viktigste sanser er øynene, benytter vi alltid disse for å verifisere det vi erfarer. Vi danner oss visuelle bilder av det vi planlegger, vi lager et bilde av det vi hører på radio og vi danner til og med kjente mønstre (ofte ansikter) ut av alt som i utgangspunktet er abstrakt. På denne måten skaffer vi oss en 'oversikt' som vi benytter når vi skal bevege oss slik at vi vet hvor vi burde unngå å oppholde oss (der vi kan komme til å dø) og hvor vi trenger å befinne oss (der vi kan få behov dekket).

Derfor vil en paralysert kropp automatisk benytte resterende sanser for å skaffe seg nettopp en slik oversikt. Den kan følge luktspor og visualisere det, eller noe den hører, føler eller smaker.. Slik får den best mulig oversikt når den ikke har sikt. Den forlater altså aldri kroppen.

Dersom man står og ser på en stjerne, kan man velge å forestille seg hvordan det er på den.. kroppen har hele tiden befunnet seg på samme sted, det samme har hele bevisstheten, kun 'fokus' beveger seg. Det samme skjer med 'nær døden/ute av kroppen' erfaringer.. Fokuset farer av gårde, men det hele foregår i hjernen.

Bibelreferanser..

Jeg har tenkt litt på bruken av kjente (eller også ikke fullt så kjente) bibelreferanser i daglig tale..


En kristen vil krydre språket sitt med flest mulig slike henvisninger til bibelske ord, uttrykk og vendinger for slik å kunne orientere seg om hvordan de burde reagere på situasjonen de befinner seg i eller prater om. F eks kan samtalen dreie seg om en konflikt der en kvinne klager over at faren til deres felles barn stadig forventer at hun skal lage maten til familien.


En kristen vil da med èn gang forsøke å komme på hva bibelen har å si angående familier, kvinner og oppførsel. Deretter vil denne forsøke å fremme sitt bibelbaserte syn på saken og gjerne sitere hvor han/hun har det fra.


En som ikke er kristen vil i stedet basere sin reaksjon og mening om saken på egne erfaringer, autoriteter denne har tillitt til, hvilke opplysninger den får i løpet av samtalen og egen logikk.


Når så en kristen og en ikke-kristen kommer i samtale vil det at den ene stadig hopper 2000 (eller fler) år tilbake i tid og mange mil bort (til Israel) for å hente reaksjonene og oppfatningene sine mens den andre i hovedsak kun vil trekke inn fakta rundt den nylig oppståtte situasjonen og deretter konkludere basert på egen erfaring, opplæring og logikk gjøre at de to går inn i helt forskjellige prosesser som ofte kan gi helt forskjellige utslag.


Dersom de to i utgtangspunktet forsøker å samtale om problemet og finne en løsning sammen vil begge oppleve den andres metode som irellevant og i mange tilfeller gi (i følge ens egen metode) "feilaktige" svar.


Dette skaper (etter min oppfatning unødvendig) avstand. Mens noen av bibelforfatterene var klare over at ikke alle ville være kristne og forutså denne "spliden" og derav ser kristne avstanden som nødvendig.


Min personlige oppfatning er at kristen tankegang har hatt tid nok, og er skapt av mennesker med store nok logiske og psykologiske evner til å holde veldig mange fast i troen på det de har sagt. De forutså at dersom de gjorde visse menneskers (f eks Abraham, Jakob, Lot, Moses, David, Ruth, Jesus) oppførsel til fasit mens andre menneskers (f eks Hagar, Esau, Lots hustru, Farao, Saul, Onan og Judas) oppførsel til feil ville alle stadig måtte sjekke egne tanker og handlinger opp mot disse. Derfor kunne de av ren logikk vite at det mennesket som ble fremstilt som den perfekte, ufeilbarlige fasiten ville bli hovedreferansen som alle de som trodde på at han var det stadig ville måle alt i sitt eget liv opp imot.


Derfor kunne Jesus oppfattes som selve døren til det evige perfekte liv som alle må herme etter (spesielt menn som i tillegg er samme kjønn som ham). Og derfor er det fremdeles hjerner i dag som sjekker om de er i tråd med en som levde for 2000 år siden før de foretar valg!!

Hypersliten

Når barn blir overtrøtte blir de grinete, aktive, og nesten maniske. Da er det på tide å få roet dem og plutselig inntrer søvnen.


Som voksen opplever jeg akkurat det samme, men nå blir jeg ikke så grinete, jeg blir sosial på nettet, må ha musikk eller TV og hater tanken på alt jeg burde gjøre men ikke gjør.. Jeg kan sitte i timesvis å chatte, oppsøke en ny impuls i det samme en opphører og ikke ha snev av tålmodighet.


Det jeg mangler er noen som legger meg selv om jeg hater dem for det. Babyer tvinges i søvn, voksne får lov til å sitte oppe og ender med å slure gjennom neste dag. Hate seg selv for at de ikke sovnet, men ikke klare å legge seg!


Sovetabletter har jeg aldri prøvd.. virker ikke akkurat fristende. Problemet er jo ikke at jeg ikke er trøtt nok. Legger jeg meg bare ned så sover jeg på et blunk. Problemet er at jeg IKKE legger meg ned, og jeg ville jo IKKE tatt tabletten.


I denne tilstanden holdes man oppe av følelsen av at man kanskje går glipp av noe hyggelig - for en gangs skyld trenger man jo at det ER hyggelig - men man bare higer etter det, fordi man er så sliten at man ikke opplever noe som hyggelig likevel..


Søvn er litt skummelt fordi man går glipp av tid. Som hypersliten føler man jo at nettopp tiden raser av gårde, og da er det ikke fristende å med vilje sovne og MISTE tid. Det føles helt ulogisk!


Seieren over overtrøtthet ligger i å oppdage at man VINNER tid og kos ved å gi slipp på den i noen timer for å få sovet bort utmattelsen. Den disiplinen trengs merker jeg..

Begrensende Smerte

Når man ikke føler at man kan gjøre noe for å unngå smerte havner man i en merkelig situasjon.. man aksepterer den for å minske den med sin medvilje..
Når motstand ikke nytter, hengir man seg i et forsøk på å ri situasjonen av. Aksept mildner alle fiender.. de har en slave og trenger ikke jobbe så hardt for å få den til å gjøre som forventet.
Plutselig oppstår en NY smerte, en mer krevende utfordring og igjen forsøker man å unngå å måtte oppleve den.. man vegrer seg. Da øker intensiteten og trusselen oppleves som enda større og man blir enda reddere og oppsatt på å berge seg selv. Man gir etter..
Spiralen fortsetter inn i større og større ufrihet, smerte og redsel.
Flukt er ens eneste valg.. Hvis hellet er med kan en overmakt utrydde/fjerne smertegiveren.
Borte fra begrensende smerte kan man finne grenseløshetens nytelse!

Le eller gråte?

Enkelte ganger havner man i situasjoner som er så forbløffende at man ikke vet hvordan man skal reagere.. Helt til det tidspunktet har man hatt en viss forventning om hvordan ting vil utarte seg og plutselig skjer noe helt uventet. Det kan dreie seg om veldig store ting som jordskjelv, flom eller krig, eller store personlige katastrofer som sykdom, skade eller tap av midler man har basert seg på, eller så kan det handle om at omverdenen ikke fungerer som man hadde antatt; en kjæreste, venn eller andre mennesker man er i kontakt med utviser uventet illojal-, sviktende, eller fiendtlig oppførsel man ikke hadde regnet med.

Årsakene til alle disse avvikene varierer. Det er i løpet av tiden mens man evaluerer hvor stor mulighet det er for forverring eller forbedring av situasjonen at man er i villrede om man skal le eller gråte. Skal man gi opp eller fortsette å gjøre mer innsats? Skal man avfeie det eller ta enda fastere grep for å finne tilbake til oversikten, balansen og roen igjen..

I går kveld begynte det å demre for meg hva man egentlig gir utrykk for når man utbryter: ”Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte!”

Det handler ikke bare om at noe vanskelig presser oss til tårer eller latter, det handler også om at man er i villrede om hva man skal velge. Reagerer man med latter har man valgt å se på det som skjedde og konkludere med at det viste seg å være et håpløst prosjekt. Innen komedie er skuespillets mål å få publikum til å oppleve at gang på gang er det gjort alt som er mulig med klovnens/dummingens begrensede midler og derfor akseptere det når ting ikke går veien. Da utløses latter.. det finnes ingen forventning om bedring, kun aksept og deretter avslapning.

Dersom man i stedet gråter har man valgt å ikke gi opp helt ennå, man sørger over den uventede påkjenningen fordi man vet at man nettopp har fått enda en vanskelighet å løse, og løse den VIL og MÅ man. Gråten er et kampsignal, en bevissthet om at man ikke aksepterer situasjonen og akter å endre den. Man innrømmer et tap men gir ikke opp. Innen tragedier er skuespillets mål å få publikum til å oppleve at helten er ressurssterk og lykken er til å ta og føle på men så stjeles den fra ham og derfor godtar man det ikke når det går galt. Da utløses gråt.. man sitter igjen med forventning om bedring. Til og med døden blir noe man ikke godtar men erklærer krig mot, man jages opp og innstiller seg på kamp.

Etter en latter blir man stille,

deretter senker hvilen seg;

Etter en gråt blir man stille,

men så skaper man stormen.

Hvorvidt reaksjonen er realistisk er det kun neste utfall som indikerer og det er ikke sikkert man reagerer annerledes da heller, for årsaken til at man ikke vet hva man skal velge er at man stadig er uviss på fremtiden.

En som ler av mye vil slippe flere og flere ting og stadig oppleve avstressning og ro, samtidig som han lar være å gripe tak i ting eller endre på dem. Han lar mest mulig ligge og investerer ikke.

En som stadig gråter over ting satser mye og endrer på alt han kan, han opplever stadig å være oppjaget og kjemper. Han griper tak i alt han ønsker å endre på. Han henter mest mulig og investerer stadig mye i håp om seier og utbytte.

Kjenner man andre på seg selv?

Små barn aksepteres av de fleste selv om de er åpenbare snyltere. De begynner med null kunnskap om andre og tar til seg alt de trenger uten å reflektere på hvordan omgivelsene belastes av det. De aller minste er ikke klar over andres behov i det hele tatt og tar heller ikke hensyn til disse. Helt i starten er alt som foregår og alt de gjør kun spontant, men så oppdager de gradvis hva som fungerer og ikke fungerer for å kunne skaffe seg velvære.

Med alderen begynner omgivelsene å forvente mer tilbake for innsatsen barnet har nytt godt av. Det må løfte maten til munnen selv, det må begynne å tilegne seg et språk og ferdigheter som å gå på rett sted for å gjøre fra seg og etter hvert må det også begynne å ta hensyn til andre. F eks må de dele goder med andre for at deres behov også skal dekkes.

Denne utviklingen fra å snylte til å leve i symbiose varierer i forskjellige miljøer med forskjellige metoder for å få behov dekket på. Hvor stor utviklingen blir, varierer også fra person til person, avhengig av hvor stor evne den har og hva som forventes av vedkommende. Sykdommer hemmer gjerne deler av prosessen men kompenseres ofte med overutvikling av de områdene man er frisk på. Det er også forskjeller på hva som forventes av gutter og jenter, storesøsken og småsøsken, diverse utseender og forventede gemytter.

Når produktene av alle disse varierende faktorene så møtes har de egentlig kun overlevelsestrangen felles, resten er høyst varierende. Dermed blir utsagnet: ”På seg selv kjenner man andre” ikke egentlig sant, men likevel er faktisk det nærmeste man som regel kommer å bli kjent andre. For å forstå noe som helst benytter man egen erfaring, og forestiller seg nye kombinasjoner av disse for å få en videst mulig oversikt.. Dersom du har lært å sitte på en stol, og du har opplevd å være opp ned, kan du forstille deg hvordan det må være å sitte opp ned på en stol..

Problemet er at man ikke kan gå ut ifra annet enn sin egen oversikt når man møter andre.. så det man opplever er ens egen oppfatning av den andre og ikke egentlig den andre i det hele tatt. Mye kan stemme overens med det den andre er, men overraskende mye kan være fullstendig feilslått også. Min konklusjon blir dermed, man kan bare kjenne andre på seg selv, men det er sjelden at man kjenner noen..

I stedet er man heller egentlig ute etter visse funksjoner hos den andre slik at man oppnår det samme som babyer er ute etter; å få dekket egne behov. Man samler de rundt seg som har nytte av å kjøpslå for å få dekket noe selv. Så dekker man noen behov hos hverandre og når man ikke lenger har behov for den andre eller opplever at den ikke gjør som man hadde håpet, bryter man kontakten og leter videre. Det samme skjer når man handler, bosetter seg, jobber, danner familie, trener, skaffer seg venner, og alt man foretar seg i livet.. Ønsket om å bli kjent er ønsket om å trygge fremtiden sin, finne ut hva man kan forvente og å løpe hvis det kun blir belastning uten utbytte.. Derfor trenger man ikke å kjenne andre helt korrekt og det er bra ettersom det antagelig er umulig.

Hvem kan man gråte til?

Jeg er sint.. ja vel.. bitter. Ikke lenge, men en stund. Urettferdigheten slår mot meg. Jeg hater den som var så slem mens jeg ikke kunne beskytte meg. Jeg hater at min uvitenhet ble brukt mot meg. Hvordan våger noen å benytte seg av den svake?? Hvordan kunne han gjøre det mot meg? Hva gjør at jeg kunne oppleve noe så vondt, uten at det ble stanset? Hvorfor stoppet ikke vedkommende seg selv?

Hjertet hamrer.. gråten griper tak i magen, halsen, øynene og så brister det.. Hikst etter hikst, lave og anstrengte.. Forbudte, sinte, fortvilede opprør! Nei.. det holder ikke! Gråten burde høres.. burde godtas, aksepteres og resultere i oppreisning. Men hvor kan den henvende seg??

Babyer får gråte.. eller får de det? Det første skriket fyller omverdenen med lettelse.. Barnet lever! Så skal gråten stilnes. Lytteren godtar at barnets utrykk er gråt.. og svarer på den med å dekke behovet og føler lykke når skriket stopper. Da er jobben utført og balansen er gjenvunnet.

Så blir barnet eldre og skal snakke, formulere seg og oppføre seg sosialt akseptabelt. Store gutter gråter ikke. Store jenter blir kalt sippete om de gråter. Gråt er tabu. Å gråte er å innrømme nederlag. Kun visse sammenhenger tillater gråt. Død, sykdom, tragedie..

Hvis alle gråt alltid ville det bli veldig bråkete. Prat har nok sin plass. Mimikk, kroppsspråk og blikk kommuniserer også lydløst. Men når ikke noe uttrykker sjokket, smerten, plagen, og redselen nok. Trengs gråten fremdeles.. Noen ting bare MÅ gråtes frem!

Hva når det mest ekstreme.. den høyeste lyden, den mest inntrengende og fortvilte tiltalen ikke høres?? Hva kan man da ty til? Og hvor kan den rettes? Til de som lyttet først? Mor og far.. de har ofte opparbeidet seg en hel metode for å beskytte seg mot gråtens budskap om urett og fare.. de vet at de ikke strakk til i alle sammenhenger og orker ikke høre etter i tilfelle gråten er forårsaket av eller ikke kan stagges av dem. Søsken eller venner? De kan jo lytte litt, men vil også gjerne høres.. da blir det fort slutt på tålmodigheten.. det er skummelt å kjenne avgrunnen åpnes og ikke vite om man får stengt sin egen.. og langt mindre kunne legge bro over den andres.

Partnere er nærme men holder de ut gråtens belastning? Hvor vondt det er å føle dobbel smerte fordi ens kjæreste fortviles og man selv blir rammet på sin elskedes vegne og føler at en med så stor verdi ALDRI skulle blitt utsatt for urett av noe slag! Partneren lytter men fylles med egen sorg over sorgen og slik blir de to med trang til å gråte.. Hvem vil lytte og gi oppreisning?

Psykologer og terapeuter? De lytter, forstår, aksepterer gråtens lyd.. lar tårene flomme.. lar den sørgende og fortvilte utrykke seg.. og når de er tomme.. blir det stille.

Kanskje retten vil høre? Om gråten skyldes beviselige lovbrudd.. av arten staten har sagt at man skal få oppreisning for. Men alle de andre må leve uten tilfredsstillelse og oppreisning eller engang forklaring.. Og de som høres, får som regel kun en brøkdel.. resursene er for få til å dekke all urett som begås.

I fortvilelse kan man gå til den som forårsaket gråten og be om oppreisning.. Men hvorfor skulle en som gjør urett lytte til irettesettelse?? Hva gagner det ham? Ville han gi, hadde han ikke forsynt seg urettmessig.. Gråten stilner.. uretten seirer.. Man aksepterer, men ikke helt…

Humør

Humør er ikke basert på hvordan man har det, men alltid på hvordan man opplever at man har det. Humøret samsvarer kun med situasjonen i den grad man har en realistisk oppfattelse av den. Man kan være mer eller mindre bevisst på sin egen oppfattelse.

Læring

Alle mennesker vil lære det de tror de vil få nytte av fremover. Like ivrig vil de vegre seg for anstrenge seg for å lære det de tror vil være til skade, gi dem problemer eller vil være unyttig. De vil også unnvike det de tror blir for vanskelig i forhold til det de får igjen for anstrengelsen eller rett og slett umulig for dem å lære.


Å gi læreglede innebærer da kun å forvisse vedkommende om at det de skal lære; kan læres, er verdt å lære og er gunstig å kunne. Så lenge 'eleven' oppfatter det slik, vil han/hun være lærenem..

Ansvar

Ansvar er en byrde som er uløsbart knyttet til makt. Forsøk på å gi fra seg ansvar samtidig som man beholder makten, eller å ta på seg mer ansvar enn man har makt over er bedrag og/eller selvbedrageri. Dette fører ofte til skam-/skyldfølelse hos den maktesløse ansvarstageren og deretter til sinne og frutrasjon over mangelen på makt han eller hun har.
Balanse og god følelse oppnås når man erkjenner at den/de med makten har, og har hatt, ansvaret.

Dominans og overbevisning - Misjoneringens årsak og virkemidler

Når en oppfatning skal fremmes er det viktig for misjonæren å først skape tvil om motpartens nåværende overbevisning. Mennesker utgår alltid fra èn bestemt oppfatning av hver enkelt sak, og for å endre en persons oppførselsmønster på et hvilket som helst felt må man først endre deres oppfatning av hva det er som foregår og hva løsningen er.

Mennesker hvis verdensbilde er at moral er universalt likelydende og at alle mennesker burde innrettes etter deres moraloppfatning for slik å skape et idealsamfunn, vil ha trang til å skape global enighet om sin verdensoppfatning. Slike oppfatninger er det mange av og noen er basert på at idealsamfunnet skal opprettes her og nå, på jorden, mens andre vil danne de på andre planeter, i fremtiden eller til og med i andre sfærer etter døden.

De som mener at det ideelle livet skal komme, danner seg ett eller flere imaginære samfunn der de plasserer mennesker ”rett” slik at alle har det godt.  Når de så oppdager at noen ikke får det godt dersom andre får det godt, må de nødvendigvis fjerne de ”onde”, eller så må de endre på forslaget om hvordan mennesker i idealsamfunnet fungerer, slik at alle får det godt av alle selv om de ikke har det ideelt med de ”ondskapsfulle” her og nå.

Innen verdensbilder hvor man ser for seg et evig liv for de ”gode” dreper man da enten de slemme eller, dersom det ikke er mulig eller ikke tilfredsstillende nok for de ”gode”, så plasserer man dem i et anti-ideelt samfunn der alt er bare ”ondt”.

Årsaken til at mennesker har en tendens til å oppleve ønske om en slik fremtid er dødsangsten de lever i. Overlevelsestrangen oppleves som uendelig, bevarelsen av en selv er altoverskyggende, om så det skulle inkludere villigheten til dø for å forsvare seg mot trusselen man opplever. Dette instinktet overskygger ofte den faktiske overlevelsesevnen hos et menneske, og da blir det rett og slett en trussel i seg selv, akkurat slik smådyr har instinkt om å stå helt stille i møte med en slange..

Den neste utfordringen man opplever dersom man ønsker å tro på en universal moral og et fremtidig idealsamfunn er: Hvem skal se til at det hele går rett for seg? Hvem har oversikten og evnen til å definere moralen som passer for alle? Her velger man seg enten en leder eller et sammensatt kontrollorgan blant mennesker dersom man mener idealsamfunnet skal oppstå her på jorden eller et sted ute i det fysiske univers. Man kan alternativt velge seg en styreform fra andre planeter. Eller, dersom man mener idealsamfunnet skal oppstå etter døden, så velger man seg en overnaturlig dominans som man styres av eller innlemmes i etter livet.

Av denne grunn har man fått forestillinger om en eller flere guder, og gudinner. M a o en alt-overordnet Autoritet. Problemet med dette er at ikke alle idealistene oppfatter autoriteten likt. Noen oppfatter den faktisk ikke i det hele tatt, andre både ser og hører den, men ofte kommer folk tilbake med veldig forskjellig oppfatning likevel.. Da trengs enda en autoritet. En eller flere personer som har rett oppfatning og gir et sammenhengende bilde av denne autoriteten som alle skal underlegges for at alt skal bli ideelt. Av denne grunn har man fått folk som er guruer, profeter eller til og med folk som er i slekt med Autoriteten. Disse ”sikre kildene” burde man da lytte til og lære av for å få vite hva som er moralsk og umoralsk slik at man passer inn i det ideelle samfunnet når det inntrer.

Disse menneskene får dermed midlertidig makt til å få mennesker på rett vei. Så lenge de lager en moralsk forklaring som de andre er enige i, kan de få dem til å oppføre seg praktisk talt hvordan som helst. Noen slike mennesker har fått ekstra lang tid med dominans ettersom det de misjonerte om ble skrevet ned, og har på en måte fått enda større troverdighet ved at så mange har holdt seg til læren så lenge.

Men under formidlingen oppstår enda et problem.. ikke alle skjønner det som blir sagt på samme måte. Ettersom man må forestille seg det ideelle samfunnet er det like mange versjoner av det inne i hodene til folk som det er av eventyret om askepott og hvordan hun så ut.. hvordan ser verdens vakreste kvinne ut? Hvordan ser ”paradiset” ut? Dermed blir det forskjellige ting lytteren vektlegger og det ender i at folk oppfatter budskapet veldig forskjellig og dermed reagerer de forskjellig.

Av denne grunn har man gruppeledere som formidler sin tolking av idealsamfunnet. Litt likt dirigenter som ser de samme notene men tolker de for sitt orkester. Så danner troende mennesker små samspillende grupper og venter på at alle skal gjøre det samme. Og i disse gruppene er det ”dirigenten” som har makten over hva folk får, ikke får, og må gjøre. Disse er prester, gruppeledere, rabbinere, lærere, imamer osv..

Altså tvinges systemene til å få lik logisk oppbygning men det eneste idealistgrupperingene faktisk er helt enige om er håpet om et idealsamfunn der alt blir ”riktig”.. De er uenige om hva som er ideelt, hvor det skal være, hvem som skal styre, når det skal være, og hvordan man skal få det.. Disse tingene krangler de mye om, men på en måte har de en viss gjenkjennelse i at de alle strever mot å bli og å komme frem til det ideelle.

En av de som har fått stor innflytelse på den kristne oppfatningen om et paradis etter døden (der en høyeste gud sitter med alle svarene, og hele dominansen som tvinger frem ideallivet for alle som kommer til ham; og anti-ideallivet for alle som er ”onde”) hadde dette å si fra denne guden: ”Skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk: 'Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn'…”(Joh. Åpb. 14-16). Hva er så truende med det lunkne? Hva er så frustrerende at guden må spytte og spy? Hva er det som forgifter selveste dominansen, ved at man er likegyldig og lunken? Hva var det denne misjonæren ble så frustrert og sint på at han valgte å tale direkte fra Autoriteten angående dette og fordømme det med det kraftigste bildet han kunne komme på? Hva er det som gjør at den som vil dominere ikke ser annen råd enn å skremme en person dersom den er lunken?

Ganske enkelt, en som er lunken er ikke interessert i forandring. En lunken person er tilfreds her og nå. En lunken person er verken redd eller oppstemt. I et slikt sinnelag er det umulig å dominere den lunkne til å adlyde, endre på ting, eller gjøre noe som helst. Den lunkne er i øyeblikket; likegyldig til fremtiden og derfor ikke interessert i å bygge, eller investere i den. Den lunkne er fornøyd. Det ironiske er at for å bli lunken må man allerede oppleve sin idealtilstand og ikke ha trang til å finne den lenger.

Dette provoserer idealisten som ikke opplever sin idealtilstand ennå og fremdeles er på jakt etter å forbedre. Det at hans verdensanskuelse gjør at han må ha alle med seg gjør at han blir avhengig av alles reaksjoner og derfor vil idealisten stadig peke på flere ting for sin lunkne motstander for, om mulig å vekke uro hos ham. I det tilfellet jeg nettopp nevnte håpet predikanten at redselen for å spyttes ut av Autoriteten selv ville vippe motstanderen ut av balanse, slik at han ville adlyde dominansen for å kunne opparbeide seg tillatelsen til å føle seg vel igjen.

Det skumle med idealisme er at en del av opplegget er at man ikke får ha følelsen av at alt er vel før hele universet har den. Å nå det idealistiske mål har tatt mye lenger tid enn mange menneskeliv og sannsynligheten er høy for at den personen som nettopp opplevde tilfredshet, altså den nylig lunkne, ikke får oppleve den igjen dersom vedkommende lar seg dominere av idealisme. Innen kristendommen er man faktisk garantert at uroen skal vare livet ut fordi en del av idèen er at man ikke kan bli perfekt i dette livet… Altså blir man nødt til å slave livet ut uten å nå målet før man dør!

Jeg vil påstå at dette er overlevelsestrang som har gått amok. Man ønsker å overleve sin egen død, man ønsker å ha de beste levekårene mens man lever, man ønsker å være trygg på alle måter og man ønsker å ikke lenger kunne utsettes for fare. Dette er en helt naturlig trang. Alt levende har denne trangen. Problemet er at når man lager seg en slik oppfatning om ”det trygge stedet” så slutter man å trygge dette stedet. Man opplever ikke her og nå som like viktig som der, og dermed blir man, ironisk nok, mer utsatt. Er opplevelsen av håpet om idealsamfunnet i bytte mot opplevelsen av livet en smart handel?

Jeg vet hva jeg synes og jeg synes det er godt for meg å ikke være avhengig av hva du synes i annen grad enn om dine synspunkt kan få deg til å true mitt liv… Jeg velger å arbeide for å kunne være lunken så ofte som jeg klarer fordi jeg elsker å føle meg trygg; og jeg vil helst at den tryggheten skal stemme mest mulig med hvor truet mitt liv egentlig er til enhver tid slik at min trygghetsoppfatning er av min faktiske trygghet. Ønsker deg gode følelser, trygg fortsettelse og at du vil mestre mye så lenge du ikke truer meg direkte eller indirekte J