Kjenner man andre på seg selv?

Små barn aksepteres av de fleste selv om de er åpenbare snyltere. De begynner med null kunnskap om andre og tar til seg alt de trenger uten å reflektere på hvordan omgivelsene belastes av det. De aller minste er ikke klar over andres behov i det hele tatt og tar heller ikke hensyn til disse. Helt i starten er alt som foregår og alt de gjør kun spontant, men så oppdager de gradvis hva som fungerer og ikke fungerer for å kunne skaffe seg velvære.

Med alderen begynner omgivelsene å forvente mer tilbake for innsatsen barnet har nytt godt av. Det må løfte maten til munnen selv, det må begynne å tilegne seg et språk og ferdigheter som å gå på rett sted for å gjøre fra seg og etter hvert må det også begynne å ta hensyn til andre. F eks må de dele goder med andre for at deres behov også skal dekkes.

Denne utviklingen fra å snylte til å leve i symbiose varierer i forskjellige miljøer med forskjellige metoder for å få behov dekket på. Hvor stor utviklingen blir, varierer også fra person til person, avhengig av hvor stor evne den har og hva som forventes av vedkommende. Sykdommer hemmer gjerne deler av prosessen men kompenseres ofte med overutvikling av de områdene man er frisk på. Det er også forskjeller på hva som forventes av gutter og jenter, storesøsken og småsøsken, diverse utseender og forventede gemytter.

Når produktene av alle disse varierende faktorene så møtes har de egentlig kun overlevelsestrangen felles, resten er høyst varierende. Dermed blir utsagnet: ”På seg selv kjenner man andre” ikke egentlig sant, men likevel er faktisk det nærmeste man som regel kommer å bli kjent andre. For å forstå noe som helst benytter man egen erfaring, og forestiller seg nye kombinasjoner av disse for å få en videst mulig oversikt.. Dersom du har lært å sitte på en stol, og du har opplevd å være opp ned, kan du forstille deg hvordan det må være å sitte opp ned på en stol..

Problemet er at man ikke kan gå ut ifra annet enn sin egen oversikt når man møter andre.. så det man opplever er ens egen oppfatning av den andre og ikke egentlig den andre i det hele tatt. Mye kan stemme overens med det den andre er, men overraskende mye kan være fullstendig feilslått også. Min konklusjon blir dermed, man kan bare kjenne andre på seg selv, men det er sjelden at man kjenner noen..

I stedet er man heller egentlig ute etter visse funksjoner hos den andre slik at man oppnår det samme som babyer er ute etter; å få dekket egne behov. Man samler de rundt seg som har nytte av å kjøpslå for å få dekket noe selv. Så dekker man noen behov hos hverandre og når man ikke lenger har behov for den andre eller opplever at den ikke gjør som man hadde håpet, bryter man kontakten og leter videre. Det samme skjer når man handler, bosetter seg, jobber, danner familie, trener, skaffer seg venner, og alt man foretar seg i livet.. Ønsket om å bli kjent er ønsket om å trygge fremtiden sin, finne ut hva man kan forvente og å løpe hvis det kun blir belastning uten utbytte.. Derfor trenger man ikke å kjenne andre helt korrekt og det er bra ettersom det antagelig er umulig.