Jeg er sint.. ja vel.. bitter. Ikke lenge, men en stund. Urettferdigheten slår mot meg. Jeg hater den som var så slem mens jeg ikke kunne beskytte meg. Jeg hater at min uvitenhet ble brukt mot meg. Hvordan våger noen å benytte seg av den svake?? Hvordan kunne han gjøre det mot meg? Hva gjør at jeg kunne oppleve noe så vondt, uten at det ble stanset? Hvorfor stoppet ikke vedkommende seg selv?
Hjertet hamrer.. gråten griper tak i magen, halsen, øynene og så brister det.. Hikst etter hikst, lave og anstrengte.. Forbudte, sinte, fortvilede opprør! Nei.. det holder ikke! Gråten burde høres.. burde godtas, aksepteres og resultere i oppreisning. Men hvor kan den henvende seg??
Babyer får gråte.. eller får de det? Det første skriket fyller omverdenen med lettelse.. Barnet lever! Så skal gråten stilnes. Lytteren godtar at barnets utrykk er gråt.. og svarer på den med å dekke behovet og føler lykke når skriket stopper. Da er jobben utført og balansen er gjenvunnet.
Så blir barnet eldre og skal snakke, formulere seg og oppføre seg sosialt akseptabelt. Store gutter gråter ikke. Store jenter blir kalt sippete om de gråter. Gråt er tabu. Å gråte er å innrømme nederlag. Kun visse sammenhenger tillater gråt. Død, sykdom, tragedie..
Hvis alle gråt alltid ville det bli veldig bråkete. Prat har nok sin plass. Mimikk, kroppsspråk og blikk kommuniserer også lydløst. Men når ikke noe uttrykker sjokket, smerten, plagen, og redselen nok. Trengs gråten fremdeles.. Noen ting bare MÅ gråtes frem!
Hva når det mest ekstreme.. den høyeste lyden, den mest inntrengende og fortvilte tiltalen ikke høres?? Hva kan man da ty til? Og hvor kan den rettes? Til de som lyttet først? Mor og far.. de har ofte opparbeidet seg en hel metode for å beskytte seg mot gråtens budskap om urett og fare.. de vet at de ikke strakk til i alle sammenhenger og orker ikke høre etter i tilfelle gråten er forårsaket av eller ikke kan stagges av dem. Søsken eller venner? De kan jo lytte litt, men vil også gjerne høres.. da blir det fort slutt på tålmodigheten.. det er skummelt å kjenne avgrunnen åpnes og ikke vite om man får stengt sin egen.. og langt mindre kunne legge bro over den andres.
Partnere er nærme men holder de ut gråtens belastning? Hvor vondt det er å føle dobbel smerte fordi ens kjæreste fortviles og man selv blir rammet på sin elskedes vegne og føler at en med så stor verdi ALDRI skulle blitt utsatt for urett av noe slag! Partneren lytter men fylles med egen sorg over sorgen og slik blir de to med trang til å gråte.. Hvem vil lytte og gi oppreisning?
Psykologer og terapeuter? De lytter, forstår, aksepterer gråtens lyd.. lar tårene flomme.. lar den sørgende og fortvilte utrykke seg.. og når de er tomme.. blir det stille.
Kanskje retten vil høre? Om gråten skyldes beviselige lovbrudd.. av arten staten har sagt at man skal få oppreisning for. Men alle de andre må leve uten tilfredsstillelse og oppreisning eller engang forklaring.. Og de som høres, får som regel kun en brøkdel.. resursene er for få til å dekke all urett som begås.
I fortvilelse kan man gå til den som forårsaket gråten og be om oppreisning.. Men hvorfor skulle en som gjør urett lytte til irettesettelse?? Hva gagner det ham? Ville han gi, hadde han ikke forsynt seg urettmessig.. Gråten stilner.. uretten seirer.. Man aksepterer, men ikke helt…
heia :o3
SvarSlett