Hva er makt?

Helt til å begynne med vil jeg sette likhetstegn mellom makt og ødeleggende styrke. Det er fysisk og kan ødelegge eksistensen til det som er svakere, tregere, mindre, mykere og mer lett oppløselig. Den mektigste parten er den som står igjen når den andre er opphørt.

I naturen kan man observere at ettersom overlevelsestrangen er en søken om å stadig bestå lenger og unngå oppløsning så driver den stadig med å ”benytte” all makten den har. Se på blomster som stadig øker i volum, hanndyr som kjemper mot hverandre, enkeltdyr som danner formasjoner for å øke i volum og at alt levende generelt vokser til (via organisering av mindre sameksisterende deler), danner beskyttende skall/hud/kamuflasjer og angrepsredskaper (f eks nåler, giftige kjemikalier, tenner, horn, klover, negler, elektriske ladninger og lignende).

Mennesket har i særlig stor grad et utvidet arsenal av både beskyttende strukturer og angrepsarsenal i forhold til andre dyr og planter fordi vi konstruerer de av alt vi finner i naturen. Vi har for eksempel klær, rustninger, bombesikre bygg, vi graver oss ned i bakken eller under havet eller plasserer oss ute i verdensrommet med diverse konstruksjoner som beskytter oss mot omgivelsene i miljøene vi oppsøker.

Innen våpen har vi i tillegg til egne tenner, negler og harde skaller, armer, ben, knær og albuer skaffet oss giftige kjemikalier, laget våpen av tre, metall og andre bestandige materialer, økt vår hurtighet ved hjelp av eksplosjoner, strøm, lufttrykk osv, og økt skadens omfang ved hjelp av å lage ammunisjonen vidtrekkende i størrelse eller hurtig spredning.

For å ha komplett makt må man selv være totalt udestruerbar og man må ha et ødeleggelsesspenn som innholder alt som eksisterer.

Denne opplevelsen higer mennesker mot og opplever den innimellom virtuelt i f eks dataspill der de gjør sin egen figur udødelig og bare går løs på alt rundt og knuser det. Men jeg synes det er interessant at i denne opplevelsen så begynner mennesket etter hvert å ’kjede’ seg. Spilleren slår av forsvaret og kjemper med begrenset makt som er ca jevnbyrdig med motstanderens. Hvis den lider mye tap, setter spilleren gjerne på ”evighetsfunksjonen” igjen og får opp selvfølelsen før han/hun igjen begir seg ut på ’jevn’ kamp.

Noe av det samme finner man innen religioner der man først går rundt og oppdager sin egen dødelighet, så skrur man på ”evighetsfunksjonen” i hjernen og tenker seg at når man er destruert så blir man udestruerbar (altså er man udestruerbar egentlig hele tiden). Men i hverdagen vil man helst leve nå og ikke skyndte seg inn i evigheten likevel. Man velger å leve i utfordringen det er å være sårbar.

Jeg sliter litt med å formulere hva som skiller mennesket fra dyrene, for dyr har også en viss forestillingsevne. De ser en annen knurre og det holder for at de føler seg truet og trekker seg dersom det andre dyret virker mektigere, de forestiller seg kampen og velger å la være. Men mennesket har kanskje den aller største evnen til å la seg dressere og er ekstra trege på å oppdage at overmakten er borte? Jeg vet ikke hvilket dyr som er dårligst på å omstille seg slik, men jeg vet at det er en lang prosess for mennesket.

Noe mennesket i alle fall står alene om er at den ene via ord kan varsle den andre om en overmakt som ingen av dem faktisk står og fysisk sanser på det tidspunktet den omtales. Det skjer ikke i stor grad hos dyr.

Musevisa er et eksempel som gjør oss klar over denne forskjellen. Den starter med: ”Når nettene blir lange og kulda setter inn, da sier vesle musemor til ungeflokken sin: ’Hvis ingen går i fella, men passer seg for den; skal alle sammen snart få feire jul igjen”. Det scenarioet ville ALDRI skjedd i en museflokk. Det er menneskelig å varsle om fella, det er også menneskelig å friste med jul. Det gjør ikke mus.

På grunn av denne forskjellen er det blitt utviklet en tese om at menneskesinnet er fristilt og kan kontrollere materien. ”Mind over matter” heter det på engelsk. De som følger idéen om at tanken er overordnet materien til sin ytterste konsekvens påstår at sinnet er mektigere enn kroppen og videre har makten til å få innflytelse på all materie om den skulle ønske det.

”Dermed kan man holde på med alt fra basisk konsentrasjonskraft, viljestyrke til selvutvikling til noe mer avanserte øvelser som å fokusere bort sinnet slik at du kan tåle smerte og til den mer ekstreme enden av skalaen der du har innflytelse på eller flytter fysiske objekter med ditt sinn. Alt dette foregår da ved bruk ditt sinns kraft.” (Oversatt av meg fra første paragraf på http://intuitivemeaning.com/2010/06/mind-over-matter-meaning/)

Denne tesen om ”mind over matter” ser jeg at kan springe fra det at kroppen vår er konstruert slik at den stadig bruker hjerneprosesser for å vurdere beste mulige videre fremgangsmetode og deretter handler i størst mulig samsvar med denne vurderingens endelig ’dom’.

Mitt postulat er at all eksistens står i opposisjon til ”ikke-eksistens”. Dets iboende egenskap er å være til. Derfor har vi det som kalles selvforsvar, selvoppholdelsesdrift, overlevelsestrang osv. Denne egenskapen gjør som sagt tidligere at vi stadig forsøker å øke vår makt og nedkjempe andre makter. Men dilemmaet er at vi også kan øke vår felles makt ved å være så jevnmektige som de rundt som mulig. Slik maur felles bygger en tue, eller fisker svømmer i stimer, eller ulver jakter i flokk.

Det er en viss maktkamp innen hierarkiene om lederposisjon, men dersom man blir FOR mektig, kan man plutselig bli ansett som en overmakt som må bekjempes eller flyktes fra. Blir man så enten stående alene eller drept så mister man mye av egen beskyttelse og makt som fellesskapet bidrar til.

Dette tror jeg er årsaken til at både de som spiller spill, de som er religiøse og f eks sportsutøvere stadig higer etter egen makt, men også alltid ønsker å vite hvordan de er posisjonert i forhold til den omverdenen de assosierer seg med.

Min definisjon på at noe er fysisk er at det eksisterer, innen fysiske fenomener eller gjenstander inkluderer jeg både materie, bølger, tid, rom osv.. Det eneste jeg mener ikke er fysisk er det som ikke eksisterer, tanken om ting som ikke eksisterer er fysisk ettersom den eksisterer.

Bølger kan påvirke materie og motsatt. Sollys treffer bakken og varmer den opp, og idet lysbølgen (m foton) treffer overflaten hindres den i videre ferd, dette bevises av fenomenet skygge. Andre bølger kan penetrere mer materie enn lys, men likevel møte på visse hindringer de også. Noen er upåvirkbare av materiens tetthet, men kan trekkes mot dens masse (tyngdekraft). Uansett kan interaksjon foregå mellom bølger og materie. Det skjer hele tiden. Derfor har begge en viss innvirkning og utgjør en viss makt som kan true den andres varighet/eksistens.

Jeg mener at all makt er fysisk. Man kan forstille seg en makt i sinnet og kalle den ”åndelig” men sjekk etter hvordan den forestillingen er. Har den de samme egenskapene som alle makter? Er den varig (kanskje udødelig)? Er den stor? Er den i stand til å destruere sine omgivelser? (Ikke sikkert at den GJØR det, men KAN den det?)

Det hele virker ganske enkelt for meg, vi er bare i stand til å se for oss at det andre dyret vil knurre FØR det gjør det. Vi kan varsle om det til hverandre, og vi lager oss derfor ekstra stor beskyttelse og gjør oss ekstra mektige i TILFELLE overmakten kommer.

Denne egenskapen gjør ikke at sinnet vårt har ekstra stor innvirkning, den har bare tidligere oppmerksomhet mot fare enn andre dyr. Men ofte er vi i større reell fare på grunn av fokuset vårt på en mulig fare og manglende oppmerksomhet på den faren som truer oss HER og NÅ. Og DET er det ”mind over matter” tankegangen holder på med. Stiller fokuset på fremtidig fare slik at den nåtidige blir ignorert, men heldigvis har kroppen mer forsvar enn det vårt fysiske sinn alene disponerer og reagerer refleksivt så vi eksisterer litt lenger likevel.

Sinnet har begrenset funksjon (makt), akkurat som alt fysisk har en begrensning, den begrensningen opphører ikke før man fjerner den. Derfor er ikke sinnet over materie – sinnet består jo av materie og stråler! Den eneste makten er faktisk ikke-eksistens. Det er DEN vi frykter og kjemper imot..

Overgrep og skyldfølelse...

Jeg har tenkt en del angående overgrep der den som blir overgrepet opplever å ha skyld og ansvar for at det som skjedde fikk skje. Den overgripende benytter en metode som gjør at den han/hun bruker får følelsen av at den er medbestemmende.. Den kan gjøre en ”handel”, eller overbevise logisk eller beskylde offeret om at dens væremåte har ført til at overgrepet ble uunngåelig. Alle disse metodene (og muligens flere jeg ikke kommer på nå) gjør at offeret tror den har hatt medbestemmelsesrett. Overgriperen har hele kontrollen/makten og derfor hele ansvaret uansett.

Det offeret som regel ikke forstår er at den ikke hadde NOEN medbestemmelse i hendelsen på noe tidspunkt i prosessen. Den som ”blir med på en handel” blir ikke opplyst om hvor kostbart det de gir er og får heller ikke vite at overgriperen gir en pris de VET er uimotståelig for offeret (overgriperen har full styring – akkurat som da europeere byttet til seg gull mot blant annet tøyer, kniver, speil, rom og geværer med den uopplyste befolkningen langs Guineabukta, Afrika).

Den som blir logisk ”overbevist” blir i virkeligheten holdt i (som en spurv under kobraslangens hypnose) i forhør og overtalelse helt til forsvaret bryter ned (med sin oversikt over både sine egne og offerets ønsker har overgriperen overtaket på offeret som i utgangspunktet mangler innsikt i hva den andre egentlig er ute etter eller hva den selv er i fare for å miste)..

I alternativet der offeret blir gitt ansvar via at overgriperen påstår at offeret ’la opp til det’ slik at overgrepet MÅTTE skje, kan overgriperen gi inntrykk av at den har gode intensjoner og ikke oppgi at han har lett etter innpass, ofte over LANG tid.. Enhver normal væremåte som offeret da kan ha kommet i skade for at overgriperen har observert benyttes av overgriper for å få offeret til å påta seg medansvar.

Overgriper kan for eksempel påstå at offeret lagde lyder som utløste alt, gikk på en for fristende måte, hadde på seg for attraktive klær, har sett ”forførende” på overgriperen eller en lang rekke av absurde påstander av liknende art. Det han ikke sier er at han finner på at det er årsaken. Den egentlige årsaken er at overgriper UANSETT ville forgripe seg på vedkommende!

Disse metodene behøver ikke kun å handle om seksuelle overgrep. Noen får kanskje byttet til seg andre verdier via bedrag, overtalt folk til å gjøre det de ikke vil via logikk og påstått at man ikke hadde oppført seg på en viss måte dersom man ikke ble provosert til det.. Alle tre metodene er ansvarsfraskrivende og nekter å innrømme at man dominerer den andre UTEN at den får beskyttet seg og sine interesser.

Å gi ansvar til en som ikke har makt er noe av det mest perverse jeg vet og jeg hater alle forsøk (inkludert hvis jeg oppdager egne) på å gi andre skyld for noe man selv har hatt kontrollen på.

Hvis offeret sitter med en slik følelse begynner den falsk anklagede (altså offeret) å prøve å forandre ting for å ikke gjenta de handlingene som vedkommende har fått høre at førte til smerten offeret i etterkant føler. Har den overgrepne blitt utsatt for en 'byttehandel' forsøker den kanskje å ’øke prisen’ eller å aldri tørre å bytte på samme måte igjen. Dette kan ha belastende følger i personens liv som faktisk kan begynne å utestenge seg fra normal handel i mange sammenhenger. Det verste er at dersom overgriperen skulle finne det interessant å gjenta dåden vil offerets forhåndsregler ha NULL innvirkning og overgrepet vil på nytt finne sted uansett. I tillegg til den første fobien kan kanskje en ny fobi innprentes i offerets oppførselsmønster via den nye ”veien” overgriper benytter hver gang.

En fobi som kan komme av å ha blitt overgrepet via logikk er at offeret i etterkant leter febrilsk etter et nytt logisk element som gjør at overgrepet kan unngås i fremtiden. Det offeret ikke vet, er at overgriper ikke er interessert i logikken, men kun i å få gjennomført overgrepet og derfor vil komme opp med stadig nye og forvirrende ”fakta” som offeret ikke har oversikt nok til å imøtegå logisk, og dermed gjentas overgrepet. Offeret vil med en slik ballast stadig måtte lete etter nye logiske utveier og blir forhindret i å leve i pakt med egne instinkter.

Får overgriper overbevist den overgrepne om at dennes væremåte har ført til overgrepet så vil offeret begynne å unngå f eks å se på folk som minner om overgriper, smile, sukke, stønne, si visse ord, gå i visse klær, danse eller hva enn det har fått vite at utløser det hele. Blir overgrepene gjentatt mange ganger vil offeret måtte vokte seg mot å begå stadig flere handlinger. Det den overgrepne ikke vet er at UANSETT hva den lar være å gjøre så vil overgriper FINNE noe å skylde på. Livet til offeret avstumpes og bevegelsesfriheten innskrenkes. Dette er tortur der offeret selv disiplinerer seg uten å få vite at det er til NULL nytte!