Le eller gråte?

Enkelte ganger havner man i situasjoner som er så forbløffende at man ikke vet hvordan man skal reagere.. Helt til det tidspunktet har man hatt en viss forventning om hvordan ting vil utarte seg og plutselig skjer noe helt uventet. Det kan dreie seg om veldig store ting som jordskjelv, flom eller krig, eller store personlige katastrofer som sykdom, skade eller tap av midler man har basert seg på, eller så kan det handle om at omverdenen ikke fungerer som man hadde antatt; en kjæreste, venn eller andre mennesker man er i kontakt med utviser uventet illojal-, sviktende, eller fiendtlig oppførsel man ikke hadde regnet med.

Årsakene til alle disse avvikene varierer. Det er i løpet av tiden mens man evaluerer hvor stor mulighet det er for forverring eller forbedring av situasjonen at man er i villrede om man skal le eller gråte. Skal man gi opp eller fortsette å gjøre mer innsats? Skal man avfeie det eller ta enda fastere grep for å finne tilbake til oversikten, balansen og roen igjen..

I går kveld begynte det å demre for meg hva man egentlig gir utrykk for når man utbryter: ”Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte!”

Det handler ikke bare om at noe vanskelig presser oss til tårer eller latter, det handler også om at man er i villrede om hva man skal velge. Reagerer man med latter har man valgt å se på det som skjedde og konkludere med at det viste seg å være et håpløst prosjekt. Innen komedie er skuespillets mål å få publikum til å oppleve at gang på gang er det gjort alt som er mulig med klovnens/dummingens begrensede midler og derfor akseptere det når ting ikke går veien. Da utløses latter.. det finnes ingen forventning om bedring, kun aksept og deretter avslapning.

Dersom man i stedet gråter har man valgt å ikke gi opp helt ennå, man sørger over den uventede påkjenningen fordi man vet at man nettopp har fått enda en vanskelighet å løse, og løse den VIL og MÅ man. Gråten er et kampsignal, en bevissthet om at man ikke aksepterer situasjonen og akter å endre den. Man innrømmer et tap men gir ikke opp. Innen tragedier er skuespillets mål å få publikum til å oppleve at helten er ressurssterk og lykken er til å ta og føle på men så stjeles den fra ham og derfor godtar man det ikke når det går galt. Da utløses gråt.. man sitter igjen med forventning om bedring. Til og med døden blir noe man ikke godtar men erklærer krig mot, man jages opp og innstiller seg på kamp.

Etter en latter blir man stille,

deretter senker hvilen seg;

Etter en gråt blir man stille,

men så skaper man stormen.

Hvorvidt reaksjonen er realistisk er det kun neste utfall som indikerer og det er ikke sikkert man reagerer annerledes da heller, for årsaken til at man ikke vet hva man skal velge er at man stadig er uviss på fremtiden.

En som ler av mye vil slippe flere og flere ting og stadig oppleve avstressning og ro, samtidig som han lar være å gripe tak i ting eller endre på dem. Han lar mest mulig ligge og investerer ikke.

En som stadig gråter over ting satser mye og endrer på alt han kan, han opplever stadig å være oppjaget og kjemper. Han griper tak i alt han ønsker å endre på. Han henter mest mulig og investerer stadig mye i håp om seier og utbytte.

Kjenner man andre på seg selv?

Små barn aksepteres av de fleste selv om de er åpenbare snyltere. De begynner med null kunnskap om andre og tar til seg alt de trenger uten å reflektere på hvordan omgivelsene belastes av det. De aller minste er ikke klar over andres behov i det hele tatt og tar heller ikke hensyn til disse. Helt i starten er alt som foregår og alt de gjør kun spontant, men så oppdager de gradvis hva som fungerer og ikke fungerer for å kunne skaffe seg velvære.

Med alderen begynner omgivelsene å forvente mer tilbake for innsatsen barnet har nytt godt av. Det må løfte maten til munnen selv, det må begynne å tilegne seg et språk og ferdigheter som å gå på rett sted for å gjøre fra seg og etter hvert må det også begynne å ta hensyn til andre. F eks må de dele goder med andre for at deres behov også skal dekkes.

Denne utviklingen fra å snylte til å leve i symbiose varierer i forskjellige miljøer med forskjellige metoder for å få behov dekket på. Hvor stor utviklingen blir, varierer også fra person til person, avhengig av hvor stor evne den har og hva som forventes av vedkommende. Sykdommer hemmer gjerne deler av prosessen men kompenseres ofte med overutvikling av de områdene man er frisk på. Det er også forskjeller på hva som forventes av gutter og jenter, storesøsken og småsøsken, diverse utseender og forventede gemytter.

Når produktene av alle disse varierende faktorene så møtes har de egentlig kun overlevelsestrangen felles, resten er høyst varierende. Dermed blir utsagnet: ”På seg selv kjenner man andre” ikke egentlig sant, men likevel er faktisk det nærmeste man som regel kommer å bli kjent andre. For å forstå noe som helst benytter man egen erfaring, og forestiller seg nye kombinasjoner av disse for å få en videst mulig oversikt.. Dersom du har lært å sitte på en stol, og du har opplevd å være opp ned, kan du forstille deg hvordan det må være å sitte opp ned på en stol..

Problemet er at man ikke kan gå ut ifra annet enn sin egen oversikt når man møter andre.. så det man opplever er ens egen oppfatning av den andre og ikke egentlig den andre i det hele tatt. Mye kan stemme overens med det den andre er, men overraskende mye kan være fullstendig feilslått også. Min konklusjon blir dermed, man kan bare kjenne andre på seg selv, men det er sjelden at man kjenner noen..

I stedet er man heller egentlig ute etter visse funksjoner hos den andre slik at man oppnår det samme som babyer er ute etter; å få dekket egne behov. Man samler de rundt seg som har nytte av å kjøpslå for å få dekket noe selv. Så dekker man noen behov hos hverandre og når man ikke lenger har behov for den andre eller opplever at den ikke gjør som man hadde håpet, bryter man kontakten og leter videre. Det samme skjer når man handler, bosetter seg, jobber, danner familie, trener, skaffer seg venner, og alt man foretar seg i livet.. Ønsket om å bli kjent er ønsket om å trygge fremtiden sin, finne ut hva man kan forvente og å løpe hvis det kun blir belastning uten utbytte.. Derfor trenger man ikke å kjenne andre helt korrekt og det er bra ettersom det antagelig er umulig.