Jeg tar livet på alvor!

Jeg vet ikke når jeg begynte med det. Kanskje mens jeg lå i min mors mage. Jeg husker ikke noe fra den tiden, men synes det er sannsynlig at jeg er preget av mine første erfaringer uansett. Kanskje det var da jeg kjempet for å få luft inn i lungene for første gang, eller kanskje det er resultat av at jeg som en av mange søsken har vokst opp uten garanti for å få alle mine behov dekket til enhver tid. Uansett hva som er årsaken har jeg alltid oppfattet livet mitt og hvordan jeg lever det som ekstremt viktig. Jeg har også stadig jobbet hardt for å bli bevisst prosessene for å leve mest mulig effektivt, trygt og lønnsomt.

I min oppfatning er mennesket ufravikelig egosentrisk. Alle handlinger er gjort i den hensikt å bevare, berike og utvide seg selv og sitt eget domene. I hvor stor grad hvert individ lykkes med dette, varierer, men at alle kun holder på med dette så lenge de lever er unntaksløst.  Ettersom vi som lever i dag deler planeten med veldig mange andre mennesker får vi veldig sjelden muligheten til å følge vår spontane natur. Vi må i stedet lære et intrikat levemønster for å oppnå goder.

Dette mønsteret varierer i forhold til hvor vi er, hvor gamle vi er og hvem vi er i kontakt med.  I løpet av menneskers tidlige barndom drar som regel enten deres egne foreldre eller deres omsorgspersoner nytte av at barnet lever. Barnet lykkes da i stor grad med sin selvoppholdelse kun ved bruk av det jeg kaller dets spontane natur. For å få noe er det stort sett bare til å skrike så lenge man ikke selv har evnen til å skaffe det på egenhånd. Når behovet for foreldrenes hjelp avtar, blir mennesket som regel samtidig sperret fra å dekke sine behov på spontant vis. Delvis på grunn av foreldrenes egen egoisme og delvis på grunn av egoismen i det større samfunnet rundt barnet.

Mennesket har oppdaget at ressursene er begrensede og at det egentlig ikke er plass nok på planeten til flere av oss, samtidig som mennesker faktisk har behov for hverandre. Uten kjærtegn og bekreftelse dør vi lettere. I tillegg har vi oppdaget at dersom vi benytter hverandre som arbeidere oppnår vi mer vinning enn dersom vi utsletter hverandre. Derfor blir menneskebarn i stedet sperret fra å dekke sine behov på spontant vis.

Det er kun enkelte individer i løpet av menneskets historie som har hatt anledning til å bare forsyne seg uhemmet av alt og alle rundt seg og som har fått kommandere andre til å skaffe det han/hun ikke selv synes er lønnsomt å få tak i på egen hånd.  Når mennesket blir hemmet av sine omgivelser er det lærenemt overfor andre metoder for å skaffe seg goder.

Denne prosessen kalles ofte oppdragelse i løpet av tiden mennesket fremdeles er barn, men prosessen fortsetter egentlig livet ut.

Ettersom man oppdager denne konkurransen mellom sitt eget og alle andres ego, blir det med ett skumlere. Man kan utryddes om man ikke finner en overlevelsesmetode.  Derfor er selve livet en alvorsstund…

Hva er makt?

Helt til å begynne med vil jeg sette likhetstegn mellom makt og ødeleggende styrke. Det er fysisk og kan ødelegge eksistensen til det som er svakere, tregere, mindre, mykere og mer lett oppløselig. Den mektigste parten er den som står igjen når den andre er opphørt.

I naturen kan man observere at ettersom overlevelsestrangen er en søken om å stadig bestå lenger og unngå oppløsning så driver den stadig med å ”benytte” all makten den har. Se på blomster som stadig øker i volum, hanndyr som kjemper mot hverandre, enkeltdyr som danner formasjoner for å øke i volum og at alt levende generelt vokser til (via organisering av mindre sameksisterende deler), danner beskyttende skall/hud/kamuflasjer og angrepsredskaper (f eks nåler, giftige kjemikalier, tenner, horn, klover, negler, elektriske ladninger og lignende).

Mennesket har i særlig stor grad et utvidet arsenal av både beskyttende strukturer og angrepsarsenal i forhold til andre dyr og planter fordi vi konstruerer de av alt vi finner i naturen. Vi har for eksempel klær, rustninger, bombesikre bygg, vi graver oss ned i bakken eller under havet eller plasserer oss ute i verdensrommet med diverse konstruksjoner som beskytter oss mot omgivelsene i miljøene vi oppsøker.

Innen våpen har vi i tillegg til egne tenner, negler og harde skaller, armer, ben, knær og albuer skaffet oss giftige kjemikalier, laget våpen av tre, metall og andre bestandige materialer, økt vår hurtighet ved hjelp av eksplosjoner, strøm, lufttrykk osv, og økt skadens omfang ved hjelp av å lage ammunisjonen vidtrekkende i størrelse eller hurtig spredning.

For å ha komplett makt må man selv være totalt udestruerbar og man må ha et ødeleggelsesspenn som innholder alt som eksisterer.

Denne opplevelsen higer mennesker mot og opplever den innimellom virtuelt i f eks dataspill der de gjør sin egen figur udødelig og bare går løs på alt rundt og knuser det. Men jeg synes det er interessant at i denne opplevelsen så begynner mennesket etter hvert å ’kjede’ seg. Spilleren slår av forsvaret og kjemper med begrenset makt som er ca jevnbyrdig med motstanderens. Hvis den lider mye tap, setter spilleren gjerne på ”evighetsfunksjonen” igjen og får opp selvfølelsen før han/hun igjen begir seg ut på ’jevn’ kamp.

Noe av det samme finner man innen religioner der man først går rundt og oppdager sin egen dødelighet, så skrur man på ”evighetsfunksjonen” i hjernen og tenker seg at når man er destruert så blir man udestruerbar (altså er man udestruerbar egentlig hele tiden). Men i hverdagen vil man helst leve nå og ikke skyndte seg inn i evigheten likevel. Man velger å leve i utfordringen det er å være sårbar.

Jeg sliter litt med å formulere hva som skiller mennesket fra dyrene, for dyr har også en viss forestillingsevne. De ser en annen knurre og det holder for at de føler seg truet og trekker seg dersom det andre dyret virker mektigere, de forestiller seg kampen og velger å la være. Men mennesket har kanskje den aller største evnen til å la seg dressere og er ekstra trege på å oppdage at overmakten er borte? Jeg vet ikke hvilket dyr som er dårligst på å omstille seg slik, men jeg vet at det er en lang prosess for mennesket.

Noe mennesket i alle fall står alene om er at den ene via ord kan varsle den andre om en overmakt som ingen av dem faktisk står og fysisk sanser på det tidspunktet den omtales. Det skjer ikke i stor grad hos dyr.

Musevisa er et eksempel som gjør oss klar over denne forskjellen. Den starter med: ”Når nettene blir lange og kulda setter inn, da sier vesle musemor til ungeflokken sin: ’Hvis ingen går i fella, men passer seg for den; skal alle sammen snart få feire jul igjen”. Det scenarioet ville ALDRI skjedd i en museflokk. Det er menneskelig å varsle om fella, det er også menneskelig å friste med jul. Det gjør ikke mus.

På grunn av denne forskjellen er det blitt utviklet en tese om at menneskesinnet er fristilt og kan kontrollere materien. ”Mind over matter” heter det på engelsk. De som følger idéen om at tanken er overordnet materien til sin ytterste konsekvens påstår at sinnet er mektigere enn kroppen og videre har makten til å få innflytelse på all materie om den skulle ønske det.

”Dermed kan man holde på med alt fra basisk konsentrasjonskraft, viljestyrke til selvutvikling til noe mer avanserte øvelser som å fokusere bort sinnet slik at du kan tåle smerte og til den mer ekstreme enden av skalaen der du har innflytelse på eller flytter fysiske objekter med ditt sinn. Alt dette foregår da ved bruk ditt sinns kraft.” (Oversatt av meg fra første paragraf på http://intuitivemeaning.com/2010/06/mind-over-matter-meaning/)

Denne tesen om ”mind over matter” ser jeg at kan springe fra det at kroppen vår er konstruert slik at den stadig bruker hjerneprosesser for å vurdere beste mulige videre fremgangsmetode og deretter handler i størst mulig samsvar med denne vurderingens endelig ’dom’.

Mitt postulat er at all eksistens står i opposisjon til ”ikke-eksistens”. Dets iboende egenskap er å være til. Derfor har vi det som kalles selvforsvar, selvoppholdelsesdrift, overlevelsestrang osv. Denne egenskapen gjør som sagt tidligere at vi stadig forsøker å øke vår makt og nedkjempe andre makter. Men dilemmaet er at vi også kan øke vår felles makt ved å være så jevnmektige som de rundt som mulig. Slik maur felles bygger en tue, eller fisker svømmer i stimer, eller ulver jakter i flokk.

Det er en viss maktkamp innen hierarkiene om lederposisjon, men dersom man blir FOR mektig, kan man plutselig bli ansett som en overmakt som må bekjempes eller flyktes fra. Blir man så enten stående alene eller drept så mister man mye av egen beskyttelse og makt som fellesskapet bidrar til.

Dette tror jeg er årsaken til at både de som spiller spill, de som er religiøse og f eks sportsutøvere stadig higer etter egen makt, men også alltid ønsker å vite hvordan de er posisjonert i forhold til den omverdenen de assosierer seg med.

Min definisjon på at noe er fysisk er at det eksisterer, innen fysiske fenomener eller gjenstander inkluderer jeg både materie, bølger, tid, rom osv.. Det eneste jeg mener ikke er fysisk er det som ikke eksisterer, tanken om ting som ikke eksisterer er fysisk ettersom den eksisterer.

Bølger kan påvirke materie og motsatt. Sollys treffer bakken og varmer den opp, og idet lysbølgen (m foton) treffer overflaten hindres den i videre ferd, dette bevises av fenomenet skygge. Andre bølger kan penetrere mer materie enn lys, men likevel møte på visse hindringer de også. Noen er upåvirkbare av materiens tetthet, men kan trekkes mot dens masse (tyngdekraft). Uansett kan interaksjon foregå mellom bølger og materie. Det skjer hele tiden. Derfor har begge en viss innvirkning og utgjør en viss makt som kan true den andres varighet/eksistens.

Jeg mener at all makt er fysisk. Man kan forstille seg en makt i sinnet og kalle den ”åndelig” men sjekk etter hvordan den forestillingen er. Har den de samme egenskapene som alle makter? Er den varig (kanskje udødelig)? Er den stor? Er den i stand til å destruere sine omgivelser? (Ikke sikkert at den GJØR det, men KAN den det?)

Det hele virker ganske enkelt for meg, vi er bare i stand til å se for oss at det andre dyret vil knurre FØR det gjør det. Vi kan varsle om det til hverandre, og vi lager oss derfor ekstra stor beskyttelse og gjør oss ekstra mektige i TILFELLE overmakten kommer.

Denne egenskapen gjør ikke at sinnet vårt har ekstra stor innvirkning, den har bare tidligere oppmerksomhet mot fare enn andre dyr. Men ofte er vi i større reell fare på grunn av fokuset vårt på en mulig fare og manglende oppmerksomhet på den faren som truer oss HER og NÅ. Og DET er det ”mind over matter” tankegangen holder på med. Stiller fokuset på fremtidig fare slik at den nåtidige blir ignorert, men heldigvis har kroppen mer forsvar enn det vårt fysiske sinn alene disponerer og reagerer refleksivt så vi eksisterer litt lenger likevel.

Sinnet har begrenset funksjon (makt), akkurat som alt fysisk har en begrensning, den begrensningen opphører ikke før man fjerner den. Derfor er ikke sinnet over materie – sinnet består jo av materie og stråler! Den eneste makten er faktisk ikke-eksistens. Det er DEN vi frykter og kjemper imot..

Overgrep og skyldfølelse...

Jeg har tenkt en del angående overgrep der den som blir overgrepet opplever å ha skyld og ansvar for at det som skjedde fikk skje. Den overgripende benytter en metode som gjør at den han/hun bruker får følelsen av at den er medbestemmende.. Den kan gjøre en ”handel”, eller overbevise logisk eller beskylde offeret om at dens væremåte har ført til at overgrepet ble uunngåelig. Alle disse metodene (og muligens flere jeg ikke kommer på nå) gjør at offeret tror den har hatt medbestemmelsesrett. Overgriperen har hele kontrollen/makten og derfor hele ansvaret uansett.

Det offeret som regel ikke forstår er at den ikke hadde NOEN medbestemmelse i hendelsen på noe tidspunkt i prosessen. Den som ”blir med på en handel” blir ikke opplyst om hvor kostbart det de gir er og får heller ikke vite at overgriperen gir en pris de VET er uimotståelig for offeret (overgriperen har full styring – akkurat som da europeere byttet til seg gull mot blant annet tøyer, kniver, speil, rom og geværer med den uopplyste befolkningen langs Guineabukta, Afrika).

Den som blir logisk ”overbevist” blir i virkeligheten holdt i (som en spurv under kobraslangens hypnose) i forhør og overtalelse helt til forsvaret bryter ned (med sin oversikt over både sine egne og offerets ønsker har overgriperen overtaket på offeret som i utgangspunktet mangler innsikt i hva den andre egentlig er ute etter eller hva den selv er i fare for å miste)..

I alternativet der offeret blir gitt ansvar via at overgriperen påstår at offeret ’la opp til det’ slik at overgrepet MÅTTE skje, kan overgriperen gi inntrykk av at den har gode intensjoner og ikke oppgi at han har lett etter innpass, ofte over LANG tid.. Enhver normal væremåte som offeret da kan ha kommet i skade for at overgriperen har observert benyttes av overgriper for å få offeret til å påta seg medansvar.

Overgriper kan for eksempel påstå at offeret lagde lyder som utløste alt, gikk på en for fristende måte, hadde på seg for attraktive klær, har sett ”forførende” på overgriperen eller en lang rekke av absurde påstander av liknende art. Det han ikke sier er at han finner på at det er årsaken. Den egentlige årsaken er at overgriper UANSETT ville forgripe seg på vedkommende!

Disse metodene behøver ikke kun å handle om seksuelle overgrep. Noen får kanskje byttet til seg andre verdier via bedrag, overtalt folk til å gjøre det de ikke vil via logikk og påstått at man ikke hadde oppført seg på en viss måte dersom man ikke ble provosert til det.. Alle tre metodene er ansvarsfraskrivende og nekter å innrømme at man dominerer den andre UTEN at den får beskyttet seg og sine interesser.

Å gi ansvar til en som ikke har makt er noe av det mest perverse jeg vet og jeg hater alle forsøk (inkludert hvis jeg oppdager egne) på å gi andre skyld for noe man selv har hatt kontrollen på.

Hvis offeret sitter med en slik følelse begynner den falsk anklagede (altså offeret) å prøve å forandre ting for å ikke gjenta de handlingene som vedkommende har fått høre at førte til smerten offeret i etterkant føler. Har den overgrepne blitt utsatt for en 'byttehandel' forsøker den kanskje å ’øke prisen’ eller å aldri tørre å bytte på samme måte igjen. Dette kan ha belastende følger i personens liv som faktisk kan begynne å utestenge seg fra normal handel i mange sammenhenger. Det verste er at dersom overgriperen skulle finne det interessant å gjenta dåden vil offerets forhåndsregler ha NULL innvirkning og overgrepet vil på nytt finne sted uansett. I tillegg til den første fobien kan kanskje en ny fobi innprentes i offerets oppførselsmønster via den nye ”veien” overgriper benytter hver gang.

En fobi som kan komme av å ha blitt overgrepet via logikk er at offeret i etterkant leter febrilsk etter et nytt logisk element som gjør at overgrepet kan unngås i fremtiden. Det offeret ikke vet, er at overgriper ikke er interessert i logikken, men kun i å få gjennomført overgrepet og derfor vil komme opp med stadig nye og forvirrende ”fakta” som offeret ikke har oversikt nok til å imøtegå logisk, og dermed gjentas overgrepet. Offeret vil med en slik ballast stadig måtte lete etter nye logiske utveier og blir forhindret i å leve i pakt med egne instinkter.

Får overgriper overbevist den overgrepne om at dennes væremåte har ført til overgrepet så vil offeret begynne å unngå f eks å se på folk som minner om overgriper, smile, sukke, stønne, si visse ord, gå i visse klær, danse eller hva enn det har fått vite at utløser det hele. Blir overgrepene gjentatt mange ganger vil offeret måtte vokte seg mot å begå stadig flere handlinger. Det den overgrepne ikke vet er at UANSETT hva den lar være å gjøre så vil overgriper FINNE noe å skylde på. Livet til offeret avstumpes og bevegelsesfriheten innskrenkes. Dette er tortur der offeret selv disiplinerer seg uten å få vite at det er til NULL nytte!

Menneskets eksistens

Min tese er at alt som eksisterer motvirker alt som kan føre til opphør av sin eksistens. Mennesket er intet unntak. Det er også min oppfatning at om utslettelse er uunngåelig så er alle bevisste vesener opptatt av å unngå at det blir traumatisk i tillegg. Alt som eksisterer minimerer alltid forandringers innvirkning på egen eksistens og opprettholder sin opprinnelige form i størst mulig grad.
For å overliste denne egenskapen hos mennesket er det mulig å overbevise om at man kan fortsette å eksistere selv etter man har dødd. På denne måten kan man døyve noe av sin egen redsel for egen død, eller andres. Man kan også bevisst benytte en slik forestilling for å lure andre til å tillate at man dreper dem for egen vinning. I krig sendes mange mennesker ut i døden utstyrt med troen på at de vil fortsette å eksistere og at på til få en uutslettelig tilstand der man aldri lider på ’den andre siden’.
Mennesket er det eneste vi så langt vet om med denne forestillingsevnen om evig eksistens, alt annet kjemper uhindret for eget liv. Vi er de eneste med så høyt utviklet tankevirksomhet rundt selvforsvaret at vi faktisk får nok ’tau til å henge oss selv i’.. Med så høy forestillingsevne om mulige farer og forsøk på å kartlegge fremtiden har vi til vår egen ulempe forestilt oss at vi overlever alt; også døden.
Hvis man ser på hvor mange mulige scenarioer vi benytter forestillingsevnen vår til å vurdere hver gang vi skal foreta valg, og hvor mange av de som bare forblir forestillinger så kanskje vi burde ta idèen om at døden bare er en port med en stor klype salt. Alt og alle tar ikke feil og kun menneskets forestilling har rett. Det er fantasier som er urealistiske og da burde vi gjøre som kjemikaliene, cellene, amøbene, maurene, sneglene, fiskene, fuglene, musene, kattene, revene, ulvene, bjørnene, tigerne, løvene, og apene; nemlig å kjempe for livene våre!
Noen luringer lager undertrykkende ideologier som har til hensikt å snylte på de som lar seg lure. Det er de som sier at vi ikke er dyr og må oppføre oss ”edlere” og med større ”verdighet” slik at vi kan dø ærefult. Får du beskjed om at du må gjøre ting for å bevise at du er menneske og ikke et dyr så vær klar over at den som snakker enten er en som lar seg snylte på selv og vil ha med deg i sin miserable tilstand fordi den synes alt annet er for skummelt, eller så er han/hun ute etter å undertrykke og snylte på deg.
Dyr lever i symbiotiske forhold for å opprettholde seg. De samles i stimer, flokker, eller på tvers av arter. Det samme trenger mennesket. Men mennesket er stort sett på topp og kan snylte på veldig mange andre dyr/arter og er kun utsatt for mygg og lignende selv. Noe vi ikke trenger er å la andre mennesker snylte på oss fordi vi ikke merker de og lar oss temme/kue. Vi kan følge de andre instinktene og ikke la oss temme uten eget faktisk (raskt) utbytte. Da vil vi overleve best.

Ute-av-kroppen-opplevelser

Jeg har fundert litt på det folk snakker om (og som jeg selv har erfart en gang) når de opplever at de havner 'utenfor' sin egen kropp. Så langt jeg har hørt har deres egen kropp da ligget stille mens de 'selv' svever over den eller farer av gårde. Det de raporterer i etterkant er som regel korrekt observert og derfor er det mange som mener at under gitte omstendigheter kan 'ånden' vår fly ut av kroppen.

Jeg har fundert litt og er av den oppfatning at 'Occam's razor' er veldig pålitelig. Derfor er jeg opptatt av å tillegge fenomener færrest mulig ukjente årsaker og forenkle det hele mest mulig.

Min tese er basert på at vår sanseevne er veldig avansert. Vi kan oppfatte lysstråler som har fart millioner av lysår gjennom universet fra en stjerne med vårt blåtte øye dersom det ikke utkonkureres slik at vi ikke kan skjeldne at vi ser det f eks av sterkere lys (blandt annet fra sola), eller at vi ikke fokuserer på det.

Når vi har et såpass godt sanseapparat er det naturlig å anta at vi med kroppen kan høre, se, føle, lukte og smake enormt mye dersom det ikke forstyrres av andre signaler som vi tar inn sterkere eller har fokus på.

Derfor blir min tese ang 'ute-av-kroppen'-opplevelser:

- Når menneskekroppen havner i en situasjon der den ikke fungerer slik hjernen er vandt til. Altså at selv om personen er våken så får den ikke til å åpne øynene, ikke beveget lemmene eller kanskje til og med opplever at noen av de ubevisste funksjonene ikke fungerer (pust, hjerteslag, e.l). Da tar den i bruk de sansene som gjenstår.

Ettersom et av menneskets viktigste sanser er øynene, benytter vi alltid disse for å verifisere det vi erfarer. Vi danner oss visuelle bilder av det vi planlegger, vi lager et bilde av det vi hører på radio og vi danner til og med kjente mønstre (ofte ansikter) ut av alt som i utgangspunktet er abstrakt. På denne måten skaffer vi oss en 'oversikt' som vi benytter når vi skal bevege oss slik at vi vet hvor vi burde unngå å oppholde oss (der vi kan komme til å dø) og hvor vi trenger å befinne oss (der vi kan få behov dekket).

Derfor vil en paralysert kropp automatisk benytte resterende sanser for å skaffe seg nettopp en slik oversikt. Den kan følge luktspor og visualisere det, eller noe den hører, føler eller smaker.. Slik får den best mulig oversikt når den ikke har sikt. Den forlater altså aldri kroppen.

Dersom man står og ser på en stjerne, kan man velge å forestille seg hvordan det er på den.. kroppen har hele tiden befunnet seg på samme sted, det samme har hele bevisstheten, kun 'fokus' beveger seg. Det samme skjer med 'nær døden/ute av kroppen' erfaringer.. Fokuset farer av gårde, men det hele foregår i hjernen.