Bibelreferanser..

Jeg har tenkt litt på bruken av kjente (eller også ikke fullt så kjente) bibelreferanser i daglig tale..


En kristen vil krydre språket sitt med flest mulig slike henvisninger til bibelske ord, uttrykk og vendinger for slik å kunne orientere seg om hvordan de burde reagere på situasjonen de befinner seg i eller prater om. F eks kan samtalen dreie seg om en konflikt der en kvinne klager over at faren til deres felles barn stadig forventer at hun skal lage maten til familien.


En kristen vil da med èn gang forsøke å komme på hva bibelen har å si angående familier, kvinner og oppførsel. Deretter vil denne forsøke å fremme sitt bibelbaserte syn på saken og gjerne sitere hvor han/hun har det fra.


En som ikke er kristen vil i stedet basere sin reaksjon og mening om saken på egne erfaringer, autoriteter denne har tillitt til, hvilke opplysninger den får i løpet av samtalen og egen logikk.


Når så en kristen og en ikke-kristen kommer i samtale vil det at den ene stadig hopper 2000 (eller fler) år tilbake i tid og mange mil bort (til Israel) for å hente reaksjonene og oppfatningene sine mens den andre i hovedsak kun vil trekke inn fakta rundt den nylig oppståtte situasjonen og deretter konkludere basert på egen erfaring, opplæring og logikk gjøre at de to går inn i helt forskjellige prosesser som ofte kan gi helt forskjellige utslag.


Dersom de to i utgtangspunktet forsøker å samtale om problemet og finne en løsning sammen vil begge oppleve den andres metode som irellevant og i mange tilfeller gi (i følge ens egen metode) "feilaktige" svar.


Dette skaper (etter min oppfatning unødvendig) avstand. Mens noen av bibelforfatterene var klare over at ikke alle ville være kristne og forutså denne "spliden" og derav ser kristne avstanden som nødvendig.


Min personlige oppfatning er at kristen tankegang har hatt tid nok, og er skapt av mennesker med store nok logiske og psykologiske evner til å holde veldig mange fast i troen på det de har sagt. De forutså at dersom de gjorde visse menneskers (f eks Abraham, Jakob, Lot, Moses, David, Ruth, Jesus) oppførsel til fasit mens andre menneskers (f eks Hagar, Esau, Lots hustru, Farao, Saul, Onan og Judas) oppførsel til feil ville alle stadig måtte sjekke egne tanker og handlinger opp mot disse. Derfor kunne de av ren logikk vite at det mennesket som ble fremstilt som den perfekte, ufeilbarlige fasiten ville bli hovedreferansen som alle de som trodde på at han var det stadig ville måle alt i sitt eget liv opp imot.


Derfor kunne Jesus oppfattes som selve døren til det evige perfekte liv som alle må herme etter (spesielt menn som i tillegg er samme kjønn som ham). Og derfor er det fremdeles hjerner i dag som sjekker om de er i tråd med en som levde for 2000 år siden før de foretar valg!!

Hypersliten

Når barn blir overtrøtte blir de grinete, aktive, og nesten maniske. Da er det på tide å få roet dem og plutselig inntrer søvnen.


Som voksen opplever jeg akkurat det samme, men nå blir jeg ikke så grinete, jeg blir sosial på nettet, må ha musikk eller TV og hater tanken på alt jeg burde gjøre men ikke gjør.. Jeg kan sitte i timesvis å chatte, oppsøke en ny impuls i det samme en opphører og ikke ha snev av tålmodighet.


Det jeg mangler er noen som legger meg selv om jeg hater dem for det. Babyer tvinges i søvn, voksne får lov til å sitte oppe og ender med å slure gjennom neste dag. Hate seg selv for at de ikke sovnet, men ikke klare å legge seg!


Sovetabletter har jeg aldri prøvd.. virker ikke akkurat fristende. Problemet er jo ikke at jeg ikke er trøtt nok. Legger jeg meg bare ned så sover jeg på et blunk. Problemet er at jeg IKKE legger meg ned, og jeg ville jo IKKE tatt tabletten.


I denne tilstanden holdes man oppe av følelsen av at man kanskje går glipp av noe hyggelig - for en gangs skyld trenger man jo at det ER hyggelig - men man bare higer etter det, fordi man er så sliten at man ikke opplever noe som hyggelig likevel..


Søvn er litt skummelt fordi man går glipp av tid. Som hypersliten føler man jo at nettopp tiden raser av gårde, og da er det ikke fristende å med vilje sovne og MISTE tid. Det føles helt ulogisk!


Seieren over overtrøtthet ligger i å oppdage at man VINNER tid og kos ved å gi slipp på den i noen timer for å få sovet bort utmattelsen. Den disiplinen trengs merker jeg..

Begrensende Smerte

Når man ikke føler at man kan gjøre noe for å unngå smerte havner man i en merkelig situasjon.. man aksepterer den for å minske den med sin medvilje..
Når motstand ikke nytter, hengir man seg i et forsøk på å ri situasjonen av. Aksept mildner alle fiender.. de har en slave og trenger ikke jobbe så hardt for å få den til å gjøre som forventet.
Plutselig oppstår en NY smerte, en mer krevende utfordring og igjen forsøker man å unngå å måtte oppleve den.. man vegrer seg. Da øker intensiteten og trusselen oppleves som enda større og man blir enda reddere og oppsatt på å berge seg selv. Man gir etter..
Spiralen fortsetter inn i større og større ufrihet, smerte og redsel.
Flukt er ens eneste valg.. Hvis hellet er med kan en overmakt utrydde/fjerne smertegiveren.
Borte fra begrensende smerte kan man finne grenseløshetens nytelse!

Le eller gråte?

Enkelte ganger havner man i situasjoner som er så forbløffende at man ikke vet hvordan man skal reagere.. Helt til det tidspunktet har man hatt en viss forventning om hvordan ting vil utarte seg og plutselig skjer noe helt uventet. Det kan dreie seg om veldig store ting som jordskjelv, flom eller krig, eller store personlige katastrofer som sykdom, skade eller tap av midler man har basert seg på, eller så kan det handle om at omverdenen ikke fungerer som man hadde antatt; en kjæreste, venn eller andre mennesker man er i kontakt med utviser uventet illojal-, sviktende, eller fiendtlig oppførsel man ikke hadde regnet med.

Årsakene til alle disse avvikene varierer. Det er i løpet av tiden mens man evaluerer hvor stor mulighet det er for forverring eller forbedring av situasjonen at man er i villrede om man skal le eller gråte. Skal man gi opp eller fortsette å gjøre mer innsats? Skal man avfeie det eller ta enda fastere grep for å finne tilbake til oversikten, balansen og roen igjen..

I går kveld begynte det å demre for meg hva man egentlig gir utrykk for når man utbryter: ”Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte!”

Det handler ikke bare om at noe vanskelig presser oss til tårer eller latter, det handler også om at man er i villrede om hva man skal velge. Reagerer man med latter har man valgt å se på det som skjedde og konkludere med at det viste seg å være et håpløst prosjekt. Innen komedie er skuespillets mål å få publikum til å oppleve at gang på gang er det gjort alt som er mulig med klovnens/dummingens begrensede midler og derfor akseptere det når ting ikke går veien. Da utløses latter.. det finnes ingen forventning om bedring, kun aksept og deretter avslapning.

Dersom man i stedet gråter har man valgt å ikke gi opp helt ennå, man sørger over den uventede påkjenningen fordi man vet at man nettopp har fått enda en vanskelighet å løse, og løse den VIL og MÅ man. Gråten er et kampsignal, en bevissthet om at man ikke aksepterer situasjonen og akter å endre den. Man innrømmer et tap men gir ikke opp. Innen tragedier er skuespillets mål å få publikum til å oppleve at helten er ressurssterk og lykken er til å ta og føle på men så stjeles den fra ham og derfor godtar man det ikke når det går galt. Da utløses gråt.. man sitter igjen med forventning om bedring. Til og med døden blir noe man ikke godtar men erklærer krig mot, man jages opp og innstiller seg på kamp.

Etter en latter blir man stille,

deretter senker hvilen seg;

Etter en gråt blir man stille,

men så skaper man stormen.

Hvorvidt reaksjonen er realistisk er det kun neste utfall som indikerer og det er ikke sikkert man reagerer annerledes da heller, for årsaken til at man ikke vet hva man skal velge er at man stadig er uviss på fremtiden.

En som ler av mye vil slippe flere og flere ting og stadig oppleve avstressning og ro, samtidig som han lar være å gripe tak i ting eller endre på dem. Han lar mest mulig ligge og investerer ikke.

En som stadig gråter over ting satser mye og endrer på alt han kan, han opplever stadig å være oppjaget og kjemper. Han griper tak i alt han ønsker å endre på. Han henter mest mulig og investerer stadig mye i håp om seier og utbytte.

Kjenner man andre på seg selv?

Små barn aksepteres av de fleste selv om de er åpenbare snyltere. De begynner med null kunnskap om andre og tar til seg alt de trenger uten å reflektere på hvordan omgivelsene belastes av det. De aller minste er ikke klar over andres behov i det hele tatt og tar heller ikke hensyn til disse. Helt i starten er alt som foregår og alt de gjør kun spontant, men så oppdager de gradvis hva som fungerer og ikke fungerer for å kunne skaffe seg velvære.

Med alderen begynner omgivelsene å forvente mer tilbake for innsatsen barnet har nytt godt av. Det må løfte maten til munnen selv, det må begynne å tilegne seg et språk og ferdigheter som å gå på rett sted for å gjøre fra seg og etter hvert må det også begynne å ta hensyn til andre. F eks må de dele goder med andre for at deres behov også skal dekkes.

Denne utviklingen fra å snylte til å leve i symbiose varierer i forskjellige miljøer med forskjellige metoder for å få behov dekket på. Hvor stor utviklingen blir, varierer også fra person til person, avhengig av hvor stor evne den har og hva som forventes av vedkommende. Sykdommer hemmer gjerne deler av prosessen men kompenseres ofte med overutvikling av de områdene man er frisk på. Det er også forskjeller på hva som forventes av gutter og jenter, storesøsken og småsøsken, diverse utseender og forventede gemytter.

Når produktene av alle disse varierende faktorene så møtes har de egentlig kun overlevelsestrangen felles, resten er høyst varierende. Dermed blir utsagnet: ”På seg selv kjenner man andre” ikke egentlig sant, men likevel er faktisk det nærmeste man som regel kommer å bli kjent andre. For å forstå noe som helst benytter man egen erfaring, og forestiller seg nye kombinasjoner av disse for å få en videst mulig oversikt.. Dersom du har lært å sitte på en stol, og du har opplevd å være opp ned, kan du forstille deg hvordan det må være å sitte opp ned på en stol..

Problemet er at man ikke kan gå ut ifra annet enn sin egen oversikt når man møter andre.. så det man opplever er ens egen oppfatning av den andre og ikke egentlig den andre i det hele tatt. Mye kan stemme overens med det den andre er, men overraskende mye kan være fullstendig feilslått også. Min konklusjon blir dermed, man kan bare kjenne andre på seg selv, men det er sjelden at man kjenner noen..

I stedet er man heller egentlig ute etter visse funksjoner hos den andre slik at man oppnår det samme som babyer er ute etter; å få dekket egne behov. Man samler de rundt seg som har nytte av å kjøpslå for å få dekket noe selv. Så dekker man noen behov hos hverandre og når man ikke lenger har behov for den andre eller opplever at den ikke gjør som man hadde håpet, bryter man kontakten og leter videre. Det samme skjer når man handler, bosetter seg, jobber, danner familie, trener, skaffer seg venner, og alt man foretar seg i livet.. Ønsket om å bli kjent er ønsket om å trygge fremtiden sin, finne ut hva man kan forvente og å løpe hvis det kun blir belastning uten utbytte.. Derfor trenger man ikke å kjenne andre helt korrekt og det er bra ettersom det antagelig er umulig.