Le eller gråte?

Enkelte ganger havner man i situasjoner som er så forbløffende at man ikke vet hvordan man skal reagere.. Helt til det tidspunktet har man hatt en viss forventning om hvordan ting vil utarte seg og plutselig skjer noe helt uventet. Det kan dreie seg om veldig store ting som jordskjelv, flom eller krig, eller store personlige katastrofer som sykdom, skade eller tap av midler man har basert seg på, eller så kan det handle om at omverdenen ikke fungerer som man hadde antatt; en kjæreste, venn eller andre mennesker man er i kontakt med utviser uventet illojal-, sviktende, eller fiendtlig oppførsel man ikke hadde regnet med.

Årsakene til alle disse avvikene varierer. Det er i løpet av tiden mens man evaluerer hvor stor mulighet det er for forverring eller forbedring av situasjonen at man er i villrede om man skal le eller gråte. Skal man gi opp eller fortsette å gjøre mer innsats? Skal man avfeie det eller ta enda fastere grep for å finne tilbake til oversikten, balansen og roen igjen..

I går kveld begynte det å demre for meg hva man egentlig gir utrykk for når man utbryter: ”Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte!”

Det handler ikke bare om at noe vanskelig presser oss til tårer eller latter, det handler også om at man er i villrede om hva man skal velge. Reagerer man med latter har man valgt å se på det som skjedde og konkludere med at det viste seg å være et håpløst prosjekt. Innen komedie er skuespillets mål å få publikum til å oppleve at gang på gang er det gjort alt som er mulig med klovnens/dummingens begrensede midler og derfor akseptere det når ting ikke går veien. Da utløses latter.. det finnes ingen forventning om bedring, kun aksept og deretter avslapning.

Dersom man i stedet gråter har man valgt å ikke gi opp helt ennå, man sørger over den uventede påkjenningen fordi man vet at man nettopp har fått enda en vanskelighet å løse, og løse den VIL og MÅ man. Gråten er et kampsignal, en bevissthet om at man ikke aksepterer situasjonen og akter å endre den. Man innrømmer et tap men gir ikke opp. Innen tragedier er skuespillets mål å få publikum til å oppleve at helten er ressurssterk og lykken er til å ta og føle på men så stjeles den fra ham og derfor godtar man det ikke når det går galt. Da utløses gråt.. man sitter igjen med forventning om bedring. Til og med døden blir noe man ikke godtar men erklærer krig mot, man jages opp og innstiller seg på kamp.

Etter en latter blir man stille,

deretter senker hvilen seg;

Etter en gråt blir man stille,

men så skaper man stormen.

Hvorvidt reaksjonen er realistisk er det kun neste utfall som indikerer og det er ikke sikkert man reagerer annerledes da heller, for årsaken til at man ikke vet hva man skal velge er at man stadig er uviss på fremtiden.

En som ler av mye vil slippe flere og flere ting og stadig oppleve avstressning og ro, samtidig som han lar være å gripe tak i ting eller endre på dem. Han lar mest mulig ligge og investerer ikke.

En som stadig gråter over ting satser mye og endrer på alt han kan, han opplever stadig å være oppjaget og kjemper. Han griper tak i alt han ønsker å endre på. Han henter mest mulig og investerer stadig mye i håp om seier og utbytte.