Jeg har tenkt litt på bruken av kjente (eller også ikke fullt så kjente) bibelreferanser i daglig tale..
En kristen vil krydre språket sitt med flest mulig slike henvisninger til bibelske ord, uttrykk og vendinger for slik å kunne orientere seg om hvordan de burde reagere på situasjonen de befinner seg i eller prater om. F eks kan samtalen dreie seg om en konflikt der en kvinne klager over at faren til deres felles barn stadig forventer at hun skal lage maten til familien.
En kristen vil da med èn gang forsøke å komme på hva bibelen har å si angående familier, kvinner og oppførsel. Deretter vil denne forsøke å fremme sitt bibelbaserte syn på saken og gjerne sitere hvor han/hun har det fra.
En som ikke er kristen vil i stedet basere sin reaksjon og mening om saken på egne erfaringer, autoriteter denne har tillitt til, hvilke opplysninger den får i løpet av samtalen og egen logikk.
Når så en kristen og en ikke-kristen kommer i samtale vil det at den ene stadig hopper 2000 (eller fler) år tilbake i tid og mange mil bort (til Israel) for å hente reaksjonene og oppfatningene sine mens den andre i hovedsak kun vil trekke inn fakta rundt den nylig oppståtte situasjonen og deretter konkludere basert på egen erfaring, opplæring og logikk gjøre at de to går inn i helt forskjellige prosesser som ofte kan gi helt forskjellige utslag.
Dersom de to i utgtangspunktet forsøker å samtale om problemet og finne en løsning sammen vil begge oppleve den andres metode som irellevant og i mange tilfeller gi (i følge ens egen metode) "feilaktige" svar.
Dette skaper (etter min oppfatning unødvendig) avstand. Mens noen av bibelforfatterene var klare over at ikke alle ville være kristne og forutså denne "spliden" og derav ser kristne avstanden som nødvendig.
Min personlige oppfatning er at kristen tankegang har hatt tid nok, og er skapt av mennesker med store nok logiske og psykologiske evner til å holde veldig mange fast i troen på det de har sagt. De forutså at dersom de gjorde visse menneskers (f eks Abraham, Jakob, Lot, Moses, David, Ruth, Jesus) oppførsel til fasit mens andre menneskers (f eks Hagar, Esau, Lots hustru, Farao, Saul, Onan og Judas) oppførsel til feil ville alle stadig måtte sjekke egne tanker og handlinger opp mot disse. Derfor kunne de av ren logikk vite at det mennesket som ble fremstilt som den perfekte, ufeilbarlige fasiten ville bli hovedreferansen som alle de som trodde på at han var det stadig ville måle alt i sitt eget liv opp imot.
Derfor kunne Jesus oppfattes som selve døren til det evige perfekte liv som alle må herme etter (spesielt menn som i tillegg er samme kjønn som ham). Og derfor er det fremdeles hjerner i dag som sjekker om de er i tråd med en som levde for 2000 år siden før de foretar valg!!
