Jeg har fått en del å tenke på i det siste. I livet mitt startet
jeg som mest opptatt av å delta i alt rundt meg; finne ut hva som gikk an og
hva jeg kunne få til. Så fikk jeg vite om regler og påbud fra Gud, i første
omgang gjennom min mor. Hun fikk meg til å se på religionen som en hurtigguide
der vi kunne geleides trygt til til vårt evige mål som vi før vi ble født hadde
lovt at vi skulle nå i løpet av livet. Hvis jeg ikke holdt meg til regelverket
ville jeg få ulemper både i dette livet og kanskje havne feil sted (helvete) i
det neste.
Da jeg var 29 flyktet jeg fra Gud. Jeg
syntes livet innenfor regelverket jeg var blitt forespeilt var så langt borte
fra det livet jeg selv hadde lagd meg om jeg var fri at jeg valgte å heller ta
fri fra det hele og risikere helvete etter døden.
De siste åtte årene har jeg fulgt mine
egne ideer og funnet ut av hvordan alt fungerer uten innvirkning fra en manual.
Det har også vært utfordrende til tider ettersom folk og ting fortsatt fungerer
som de gjør, men det er forbausende mye enklere enn å ta hensyn til BÅDE det og
en ekstra manual som egentlig var beregnet på slik menneskene var for over 2000
år siden.
I den prosessen har jeg bygget tankegangen
min på at det er dette livet som er poenget. Det er her og nå livet foregår og
vi har ikke noe påbud om å mestre noe som helst eller havne på 'rett sted' når
vi dør. Derfor har jeg konkludert at døden er slutten og livet er morsomt og
spennende så lenge det varer.
At jeg tenker slik har selvsagt gjort meg
ganske forbannet på idiotene med regelboka (Bibelen), og da spesielt de av dem
som VET det bare er tull og bruker det til å manipulere de som tror på dem. De
stjal en tredjedel av min forventede levetid!!!
Det som nå foregår er at jeg har vært
filosofisk nysgjerrig hele mitt liv og i det siste har jeg møtt en del som så
vidt har begynt å rokke også min "trygge lille ateistiske båt". Jeg
kan ikke logisk fullstendig avskrive alle muligheter for at bevissthet KAN
fortsette akkurat som energi gjør selv etter kroppens død. Det er logisk at den
ikke gjør det, men det er også logisk at den gjør det, og så lenge jeg lever er
det umulig å være sikker på hva som er tilfelle...
Derfor har jeg fått et hypotetisk problem.
Må jeg rykke tilbake til start og innrømme at en 'manual' kan være nyttig? Hele
mitt vesen er dritt lei og livredd for slavetilstanden jeg var i så derfor er
det jo noe i meg som grunnleggende har OPPDAGET at en guide ikke er poenget.
Min forløpige konklusjon blir derfor at om vi skal noe mer etter livet eller
ikke så gjør det for så vidt det samme. Vi er uansett ikke ment å leve for noen
andres hensikt enn vår egen. Om det er en plan er den vår, ikke noen
utenforstående sin. Vi har dette livet med fullt av viljer rundt oss og min tro
er at min og din er like viktig eller uviktig i den store sammenhengen og
derfor er den eneste 'tabben' vi kan gjøre å kneble enten vår egen vilje eller
andres for å adlyde et monster. Monster har mange former og mange navn. Gud,
Prest, Satan, Staten, Psykologen, Rusmidler, Gjengen, Sjefen, Sjamanen, Far,
Mor.. you name it...
Mitt råd blir derfor å kaste manualen ut
av vinduet og selv oppdage din egen interesse, tro, vei og væremåte. Du er ikke
deg selv nok, men du er din egen dommer. Ta gjerne råd og impulser fra mange
rådgivere og innta informasjon fra alle hold du ønsker men bedøm selv for det
er du best egnet til når det gjelder ditt liv. Alle gjør automatisk sitt beste
alltid, for undertrykkelse eller for frihet.
