Jeg har fundert litt på det folk snakker om (og som jeg selv har erfart en gang) når de opplever at de havner 'utenfor' sin egen kropp. Så langt jeg har hørt har deres egen kropp da ligget stille mens de 'selv' svever over den eller farer av gårde. Det de raporterer i etterkant er som regel korrekt observert og derfor er det mange som mener at under gitte omstendigheter kan 'ånden' vår fly ut av kroppen.
Jeg har fundert litt og er av den oppfatning at 'Occam's razor' er veldig pålitelig. Derfor er jeg opptatt av å tillegge fenomener færrest mulig ukjente årsaker og forenkle det hele mest mulig.
Min tese er basert på at vår sanseevne er veldig avansert. Vi kan oppfatte lysstråler som har fart millioner av lysår gjennom universet fra en stjerne med vårt blåtte øye dersom det ikke utkonkureres slik at vi ikke kan skjeldne at vi ser det f eks av sterkere lys (blandt annet fra sola), eller at vi ikke fokuserer på det.
Når vi har et såpass godt sanseapparat er det naturlig å anta at vi med kroppen kan høre, se, føle, lukte og smake enormt mye dersom det ikke forstyrres av andre signaler som vi tar inn sterkere eller har fokus på.
Derfor blir min tese ang 'ute-av-kroppen'-opplevelser:
- Når menneskekroppen havner i en situasjon der den ikke fungerer slik hjernen er vandt til. Altså at selv om personen er våken så får den ikke til å åpne øynene, ikke beveget lemmene eller kanskje til og med opplever at noen av de ubevisste funksjonene ikke fungerer (pust, hjerteslag, e.l). Da tar den i bruk de sansene som gjenstår.
Ettersom et av menneskets viktigste sanser er øynene, benytter vi alltid disse for å verifisere det vi erfarer. Vi danner oss visuelle bilder av det vi planlegger, vi lager et bilde av det vi hører på radio og vi danner til og med kjente mønstre (ofte ansikter) ut av alt som i utgangspunktet er abstrakt. På denne måten skaffer vi oss en 'oversikt' som vi benytter når vi skal bevege oss slik at vi vet hvor vi burde unngå å oppholde oss (der vi kan komme til å dø) og hvor vi trenger å befinne oss (der vi kan få behov dekket).
Derfor vil en paralysert kropp automatisk benytte resterende sanser for å skaffe seg nettopp en slik oversikt. Den kan følge luktspor og visualisere det, eller noe den hører, føler eller smaker.. Slik får den best mulig oversikt når den ikke har sikt. Den forlater altså aldri kroppen.
Dersom man står og ser på en stjerne, kan man velge å forestille seg hvordan det er på den.. kroppen har hele tiden befunnet seg på samme sted, det samme har hele bevisstheten, kun 'fokus' beveger seg. Det samme skjer med 'nær døden/ute av kroppen' erfaringer.. Fokuset farer av gårde, men det hele foregår i hjernen.
