Sider

torsdag 30. desember 2010

Hvem kan man gråte til?

Jeg er sint.. ja vel.. bitter. Ikke lenge, men en stund. Urettferdigheten slår mot meg. Jeg hater den som var så slem mens jeg ikke kunne beskytte meg. Jeg hater at min uvitenhet ble brukt mot meg. Hvordan våger noen å benytte seg av den svake?? Hvordan kunne han gjøre det mot meg? Hva gjør at jeg kunne oppleve noe så vondt, uten at det ble stanset? Hvorfor stoppet ikke vedkommende seg selv?
Hjertet hamrer.. gråten griper tak i magen, halsen, øynene og så brister det.. Hikst etter hikst, lave og anstrengte.. Forbudte, sinte, fortvilede opprør! Nei.. det holder ikke! Gråten burde høres.. burde godtas, aksepteres og resultere i oppreisning. Men hvor kan den henvende seg??
Babyer får gråte.. eller får de det? Det første skriket fyller omverdenen med lettelse.. Barnet lever! Så skal gråten stilnes. Lytteren godtar at barnets utrykk er gråt.. og svarer på den med å dekke behovet og føler lykke når skriket stopper. Da er jobben utført og balansen er gjenvunnet.
Så blir barnet eldre og skal snakke, formulere seg og oppføre seg sosialt akseptabelt. Store gutter gråter ikke. Store jenter blir kalt sippete om de gråter. Gråt er tabu. Å gråte er å innrømme nederlag. Kun visse sammenhenger tillater gråt. Død, sykdom, tragedie..
Hvis alle gråt alltid ville det bli veldig bråkete. Prat har nok sin plass. Mimikk, kroppsspråk og blikk kommuniserer også lydløst. Men når ikke noe uttrykker sjokket, smerten, plagen, og redselen nok. Trengs gråten fremdeles.. Noen ting bare MÅ gråtes frem!
Hva når det mest ekstreme.. den høyeste lyden, den mest inntrengende og fortvilte tiltalen ikke høres?? Hva kan man da ty til? Og hvor kan den rettes? Til de som lyttet først? Mor og far.. de har ofte opparbeidet seg en hel metode for å beskytte seg mot gråtens budskap om urett og fare.. de vet at de ikke strakk til i alle sammenhenger og orker ikke høre etter i tilfelle gråten er forårsaket av eller ikke kan stagges av dem. Søsken eller venner? De kan jo lytte litt, men vil også gjerne høres.. da blir det fort slutt på tålmodigheten.. det er skummelt å kjenne avgrunnen åpnes og ikke vite om man får stengt sin egen.. og langt mindre kunne legge bro over den andres.
Partnere er nærme men holder de ut gråtens belastning? Hvor vondt det er å føle dobbel smerte fordi ens kjæreste fortviles og man selv blir rammet på sin elskedes vegne og føler at en med så stor verdi ALDRI skulle blitt utsatt for urett av noe slag! Partneren lytter men fylles med egen sorg over sorgen og slik blir de to med trang til å gråte.. Hvem vil lytte og gi oppreisning?
Psykologer og terapeuter? De lytter, forstår, aksepterer gråtens lyd.. lar tårene flomme.. lar den sørgende og fortvilte utrykke seg.. og når de er tomme.. blir det stille.
Kanskje retten vil høre? Om gråten skyldes beviselige lovbrudd.. av arten staten har sagt at man skal få oppreisning for. Men alle de andre må leve uten tilfredsstillelse og oppreisning eller engang forklaring.. Og de som høres, får som regel kun en brøkdel.. resursene er for få til å dekke all urett som begås.
I fortvilelse kan man gå til den som forårsaket gråten og be om oppreisning.. Men hvorfor skulle en som gjør urett lytte til irettesettelse?? Hva gagner det ham? Ville han gi, hadde han ikke forsynt seg urettmessig.. Gråten stilner.. uretten seirer.. Man aksepterer, men ikke helt…

onsdag 8. desember 2010

Humør

Humør er ikke basert på hvordan man har det, men alltid på hvordan man opplever at man har det. Humøret samsvarer kun med situasjonen i den grad man har en realistisk oppfattelse av den. Man kan være mer eller mindre bevisst på sin egen oppfattelse.

Læring

Alle mennesker vil lære det de tror de vil få nytte av fremover. Like ivrig vil de vegre seg for anstrenge seg for å lære det de tror vil være til skade, gi dem problemer eller vil være unyttig. De vil også unnvike det de tror blir for vanskelig i forhold til det de får igjen for anstrengelsen eller rett og slett umulig for dem å lære.


Å gi læreglede innebærer da kun å forvisse vedkommende om at det de skal lære; kan læres, er verdt å lære og er gunstig å kunne. Så lenge 'eleven' oppfatter det slik, vil han/hun være lærenem..

Ansvar

Ansvar er en byrde som er uløsbart knyttet til makt. Forsøk på å gi fra seg ansvar samtidig som man beholder makten, eller å ta på seg mer ansvar enn man har makt over er bedrag og/eller selvbedrageri. Dette fører ofte til skam-/skyldfølelse hos den maktesløse ansvarstageren og deretter til sinne og frutrasjon over mangelen på makt han eller hun har.
Balanse og god følelse oppnås når man erkjenner at den/de med makten har, og har hatt, ansvaret.

torsdag 2. desember 2010

Dominans og overbevisning - Misjoneringens årsak og virkemidler

Når en oppfatning skal fremmes er det viktig for misjonæren å først skape tvil om motpartens nåværende overbevisning. Mennesker utgår alltid fra èn bestemt oppfatning av hver enkelt sak, og for å endre en persons oppførselsmønster på et hvilket som helst felt må man først endre deres oppfatning av hva det er som foregår og hva løsningen er.
Mennesker hvis verdensbilde er at moral er universalt likelydende og at alle mennesker burde innrettes etter deres moraloppfatning for slik å skape et idealsamfunn, vil ha trang til å skape global enighet om sin verdensoppfatning. Slike oppfatninger er det mange av og noen er basert på at idealsamfunnet skal opprettes her og nå, på jorden, mens andre vil danne de på andre planeter, i fremtiden eller til og med i andre sfærer etter døden.
De som mener at det ideelle livet skal komme, danner seg ett eller flere imaginære samfunn der de plasserer mennesker ”rett” slik at alle har det godt.  Når de så oppdager at noen ikke får det godt dersom andre får det godt, må de nødvendigvis fjerne de ”onde”, eller så må de endre på forslaget om hvordan mennesker i idealsamfunnet fungerer, slik at alle får det godt av alle selv om de ikke har det ideelt med de ”ondskapsfulle” her og nå.
Innen verdensbilder hvor man ser for seg et evig liv for de ”gode” dreper man da enten de slemme eller, dersom det ikke er mulig eller ikke tilfredsstillende nok for de ”gode”, så plasserer man dem i et anti-ideelt samfunn der alt er bare ”ondt”.
Årsaken til at mennesker har en tendens til å oppleve ønske om en slik fremtid er dødsangsten de lever i. Overlevelsestrangen oppleves som uendelig, bevarelsen av en selv er altoverskyggende, om så det skulle inkludere villigheten til dø for å forsvare seg mot trusselen man opplever. Dette instinktet overskygger ofte den faktiske overlevelsesevnen hos et menneske, og da blir det rett og slett en trussel i seg selv, akkurat slik smådyr har instinkt om å stå helt stille i møte med en slange..
Den neste utfordringen man opplever dersom man ønsker å tro på en universal moral og et fremtidig idealsamfunn er: Hvem skal se til at det hele går rett for seg? Hvem har oversikten og evnen til å definere moralen som passer for alle? Her velger man seg enten en leder eller et sammensatt kontrollorgan blant mennesker dersom man mener idealsamfunnet skal oppstå her på jorden eller et sted ute i det fysiske univers. Man kan alternativt velge seg en styreform fra andre planeter. Eller, dersom man mener idealsamfunnet skal oppstå etter døden, så velger man seg en overnaturlig dominans som man styres av eller innlemmes i etter livet.
Av denne grunn har man fått forestillinger om en eller flere guder, og gudinner. M a o en alt-overordnet Autoritet. Problemet med dette er at ikke alle idealistene oppfatter autoriteten likt. Noen oppfatter den faktisk ikke i det hele tatt, andre både ser og hører den, men ofte kommer folk tilbake med veldig forskjellig oppfatning likevel.. Da trengs enda en autoritet. En eller flere personer som har rett oppfatning og gir et sammenhengende bilde av denne autoriteten som alle skal underlegges for at alt skal bli ideelt. Av denne grunn har man fått folk som er guruer, profeter eller til og med folk som er i slekt med Autoriteten. Disse ”sikre kildene” burde man da lytte til og lære av for å få vite hva som er moralsk og umoralsk slik at man passer inn i det ideelle samfunnet når det inntrer.
Disse menneskene får dermed midlertidig makt til å få mennesker på rett vei. Så lenge de lager en moralsk forklaring som de andre er enige i, kan de få dem til å oppføre seg praktisk talt hvordan som helst. Noen slike mennesker har fått ekstra lang tid med dominans ettersom det de misjonerte om ble skrevet ned, og har på en måte fått enda større troverdighet ved at så mange har holdt seg til læren så lenge.
Men under formidlingen oppstår enda et problem.. ikke alle skjønner det som blir sagt på samme måte. Ettersom man må forestille seg det ideelle samfunnet er det like mange versjoner av det inne i hodene til folk som det er av eventyret om askepott og hvordan hun så ut.. hvordan ser verdens vakreste kvinne ut? Hvordan ser ”paradiset” ut? Dermed blir det forskjellige ting lytteren vektlegger og det ender i at folk oppfatter budskapet veldig forskjellig og dermed reagerer de forskjellig.
Av denne grunn har man gruppeledere som formidler sin tolking av idealsamfunnet. Litt likt dirigenter som ser de samme notene men tolker de for sitt orkester. Så danner troende mennesker små samspillende grupper og venter på at alle skal gjøre det samme. Og i disse gruppene er det ”dirigenten” som har makten over hva folk får, ikke får, og må gjøre. Disse er prester, gruppeledere, rabbinere, lærere, imamer osv..
Altså tvinges systemene til å få lik logisk oppbygning men det eneste idealistgrupperingene faktisk er helt enige om er håpet om et idealsamfunn der alt blir ”riktig”.. De er uenige om hva som er ideelt, hvor det skal være, hvem som skal styre, når det skal være, og hvordan man skal få det.. Disse tingene krangler de mye om, men på en måte har de en viss gjenkjennelse i at de alle strever mot å bli og å komme frem til det ideelle.
En av de som har fått stor innflytelse på den kristne oppfatningen om et paradis etter døden (der en høyeste gud sitter med alle svarene, og hele dominansen som tvinger frem ideallivet for alle som kommer til ham; og anti-ideallivet for alle som er ”onde”) hadde dette å si fra denne guden: ”Skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk: 'Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn'…”(Joh. Åpb. 14-16). Hva er så truende med det lunkne? Hva er så frustrerende at guden må spytte og spy? Hva er det som forgifter selveste dominansen, ved at man er likegyldig og lunken? Hva var det denne misjonæren ble så frustrert og sint på at han valgte å tale direkte fra Autoriteten angående dette og fordømme det med det kraftigste bildet han kunne komme på? Hva er det som gjør at den som vil dominere ikke ser annen råd enn å skremme en person dersom den er lunken?
Ganske enkelt, en som er lunken er ikke interessert i forandring. En lunken person er tilfreds her og nå. En lunken person er verken redd eller oppstemt. I et slikt sinnelag er det umulig å dominere den lunkne til å adlyde, endre på ting, eller gjøre noe som helst. Den lunkne er i øyeblikket; likegyldig til fremtiden og derfor ikke interessert i å bygge, eller investere i den. Den lunkne er fornøyd. Det ironiske er at for å bli lunken må man allerede oppleve sin idealtilstand og ikke ha trang til å finne den lenger.
Dette provoserer idealisten som ikke opplever sin idealtilstand ennå og fremdeles er på jakt etter å forbedre. Det at hans verdensanskuelse gjør at han må ha alle med seg gjør at han blir avhengig av alles reaksjoner og derfor vil idealisten stadig peke på flere ting for sin lunkne motstander for, om mulig å vekke uro hos ham. I det tilfellet jeg nettopp nevnte håpet predikanten at redselen for å spyttes ut av Autoriteten selv ville vippe motstanderen ut av balanse, slik at han ville adlyde dominansen for å kunne opparbeide seg tillatelsen til å føle seg vel igjen.
Det skumle med idealisme er at en del av opplegget er at man ikke får ha følelsen av at alt er vel før hele universet har den. Å nå det idealistiske mål har tatt mye lenger tid enn mange menneskeliv og sannsynligheten er høy for at den personen som nettopp opplevde tilfredshet, altså den nylig lunkne, ikke får oppleve den igjen dersom vedkommende lar seg dominere av idealisme. Innen kristendommen er man faktisk garantert at uroen skal vare livet ut fordi en del av idèen er at man ikke kan bli perfekt i dette livet… Altså blir man nødt til å slave livet ut uten å nå målet før man dør!
Jeg vil påstå at dette er overlevelsestrang som har gått amok. Man ønsker å overleve sin egen død, man ønsker å ha de beste levekårene mens man lever, man ønsker å være trygg på alle måter og man ønsker å ikke lenger kunne utsettes for fare. Dette er en helt naturlig trang. Alt levende har denne trangen. Problemet er at når man lager seg en slik oppfatning om ”det trygge stedet” så slutter man å trygge dette stedet. Man opplever ikke her og nå som like viktig som der, og dermed blir man, ironisk nok, mer utsatt. Er opplevelsen av håpet om idealsamfunnet i bytte mot opplevelsen av livet en smart handel?
Jeg vet hva jeg synes og jeg synes det er godt for meg å ikke være avhengig av hva du synes i annen grad enn om dine synspunkt kan få deg til å true mitt liv… Jeg velger å arbeide for å kunne være lunken så ofte som jeg klarer fordi jeg elsker å føle meg trygg; og jeg vil helst at den tryggheten skal stemme mest mulig med hvor truet mitt liv egentlig er til enhver tid slik at min trygghetsoppfatning er av min faktiske trygghet. Ønsker deg gode følelser, trygg fortsettelse og at du vil mestre mye så lenge du ikke truer meg direkte eller indirekte J