Jeg vet ikke når jeg begynte med det. Kanskje mens jeg lå i min mors mage. Jeg husker ikke noe fra den tiden, men synes det er sannsynlig at jeg er preget av mine første erfaringer uansett. Kanskje det var da jeg kjempet for å få luft inn i lungene for første gang, eller kanskje det er resultat av at jeg som en av mange søsken har vokst opp uten garanti for å få alle mine behov dekket til enhver tid. Uansett hva som er årsaken har jeg alltid oppfattet livet mitt og hvordan jeg lever det som ekstremt viktig. Jeg har også stadig jobbet hardt for å bli bevisst prosessene for å leve mest mulig effektivt, trygt og lønnsomt.I min oppfatning er mennesket ufravikelig egosentrisk. Alle handlinger er gjort i den hensikt å bevare, berike og utvide seg selv og sitt eget domene. I hvor stor grad hvert individ lykkes med dette, varierer, men at alle kun holder på med dette så lenge de lever er unntaksløst. Ettersom vi som lever i dag deler planeten med veldig mange andre mennesker får vi veldig sjelden muligheten til å følge vår spontane natur. Vi må i stedet lære et intrikat levemønster for å oppnå goder.
Dette mønsteret varierer i forhold til hvor vi er, hvor gamle vi er og hvem vi er i kontakt med. I løpet av menneskers tidlige barndom drar som regel enten deres egne foreldre eller deres omsorgspersoner nytte av at barnet lever. Barnet lykkes da i stor grad med sin selvoppholdelse kun ved bruk av det jeg kaller dets spontane natur. For å få noe er det stort sett bare til å skrike så lenge man ikke selv har evnen til å skaffe det på egenhånd. Når behovet for foreldrenes hjelp avtar, blir mennesket som regel samtidig sperret fra å dekke sine behov på spontant vis. Delvis på grunn av foreldrenes egen egoisme og delvis på grunn av egoismen i det større samfunnet rundt barnet.
Mennesket har oppdaget at ressursene er begrensede og at det egentlig ikke er plass nok på planeten til flere av oss, samtidig som mennesker faktisk har behov for hverandre. Uten kjærtegn og bekreftelse dør vi lettere. I tillegg har vi oppdaget at dersom vi benytter hverandre som arbeidere oppnår vi mer vinning enn dersom vi utsletter hverandre. Derfor blir menneskebarn i stedet sperret fra å dekke sine behov på spontant vis.
Det er kun enkelte individer i løpet av menneskets historie som har hatt anledning til å bare forsyne seg uhemmet av alt og alle rundt seg og som har fått kommandere andre til å skaffe det han/hun ikke selv synes er lønnsomt å få tak i på egen hånd. Når mennesket blir hemmet av sine omgivelser er det lærenemt overfor andre metoder for å skaffe seg goder.
Denne prosessen kalles ofte oppdragelse i løpet av tiden mennesket fremdeles er barn, men prosessen fortsetter egentlig livet ut.
Ettersom man oppdager denne konkurransen mellom sitt eget og
alle andres ego, blir det med ett skumlere. Man kan utryddes om man ikke finner
en overlevelsesmetode. Derfor er selve
livet en alvorsstund…
