Når hjernen tiner etter vinterkulden..

Nå nærmer mars seg. Det er godt nå etter vinteren med alt stresset som følger med det skuffende faktum at vi mennesker dessverre ikke får gå i dvale om vinteren. Vi må altså fortsette å i alle fall i en viss grad fungere selv om det er kaldt, mørkt og ugjestmildt her oppe i nord.

Ja, jeg sutrer. Godt vi har noen lyspunkter som julen og godt isolerte hjem ellers hadde jeg ikke holdt ut.

Men selv om det ikke akkurat er varmt i dag så er det lysere nå. Det hjelper. Får meg til å undres på hvor lite jeg faktisk har fått gjort. Det er da så enkelt.. i alle fall enklere enn det føltes for bare noen uker siden! Så ikke nok med at vinteren er hard. Jeg GLEMMER hvor hard den er og føler selvforakt idèt den slipper grepet. Mitt nåværende, våknende sinn kan ikke begripe mitt daværende, deprimerte sinn som bare surret på tomgang og vantrivdes.

For å se på fenomenet i 'hurtigversjon' tar jeg en titt på nymfeparakittene mine som sitter og slumrer under teppet men når sollyset treffer buret så våkner de og lager sine mest grelle lyder for å jage bort søvnigheten til alle med ører i størst mulig omkrets. Det skjærer i hjernen min og jeg blir sint, men jeg forstår dem så inderlig godt. De lever altså fortsatt trygt i min varetekt..

Å starte er noe av det mest irriterende jeg vet, men også det mest energiske. Det er frustrerende at ingenting er gjort, men en vidunderlig mulighet til å velge åpent mellom alle mulige gjøremål.

Nå har jeg begynt på denne teksten.. hva nå? Fortsettelse har sin egen grusomhet, mye er låst og siden jeg har skrevet så mye har temaet på en måte blitt litt låst, samtidig som startsenergien begynner å fisle ut. Det er også ulempen med begynnelse, energien er eksplosiv men kortvarig når man er utrent. Man har liksom ikke kommet inn i tralten. Som regel ender jeg med å bare skrive en viss mengde. Innen skrift har jeg endt opp som en spurter.. noe som ikke er så bra siden mitt egentlige mål er å få skrevet en hel bok.

Ikke nok med at planen er en bok, men jo lenger jeg venter med å skrive den jo lenger må den faktisk bli. Hvorfor måtte akkurat jeg få et liv som jeg ikke kan la passere uten å ha beskrevet det? Det står i stil med uflaksen jeg har hatt generelt, og det til tross for mitt egentlig optimistiske livssyn. Det føles urettferdig.

Nå kommer alle sperrene opp mot hva jeg har rett til å føle og gi utrykk for og ikke. Har ett bittelite menneske rett til å anta at det er dårligere stilt enn andre? Det kan man jo ikke vite. Det verste er at om man sammenlikner så blir man ikke klokere for man vet ikke hvordan det er for den andre uansett. For en slitsom tilstand menneskelivet er når man ser på det. Fillern. (Må le da.. du vet.. litt oppgitt..)

Uansett er jeg frustrert. Jeg er frustrert over at jeg har så gode planer men så veldig vansker med å gjennomføre de. Jeg kan selvsagt gjøre NOE, men hadde virkeliggjøringen vært like enkelt som å tenke ut idèen - da hadde mye mer vært gjort! Kan ikke påstå at det hadde vært bedre, men ganske annerledes hadde det vært.

Jeg minnes ofte om utrykket: 'Den late reiser seg; og velter et bord' - utrolig kjipt. Dette er min bordveltning på veien til å skrive bok. Kanskje jeg når frem til å få utført min egentlige plan. Men slik ser altså mitt skriftlige 'vårslipp' ut! Sprelsk, direkte og litt uten mål og mening. Håper ingen føler seg truffet av mine spark, det er i så tilfelle helt utilsiktet.

Ønsker deg en herlig vår og masse energi som kan gi deg grunnlaget for stabil produktivitet i ditt liv. Klem og lykke til..